Farvel, kjære Momo
Det siste halvåret har vært utfordrende på to arenaer. Heldigvis er det sånn at når en krise slår en annen ihjel får man perspektiv.
Det er nøyaktig ti år siden forrige «krise». Dengang var det brudd med en jeg trodde var kjæresten min (så feil kan man ta! Han viste seg å ha andre damer enn meg, fint for ham!) Så kom pappas tragiske død – den siste sorgen slo definitivt den første ihjel. Jeg så snart at faren min betydde mer for meg enn noe annet i verden akkurat da.
Jeg har lært å leve med sorgen og savnet, men tidlig en januarmorgen kom det sterkere tilbake. Da kom telefonen om at Momo var død. Hun som sto meg bi fra tidenes morgen, i ett og alt, og nå sist i en skikkelig traurig sak i motorsportsmiljøet. Som hun sa: – Det er vondt når dine nærmeste dolker deg i ryggen.
Vi var flere som ble dolket – eller satt i gapestokk – men at det skulle utvikle seg til å bli en heksejakt var jeg ikke forberedt på. Det har som nevnt stormet rundt meg før, og regel nr 1 er å se det hele i et større perspektiv. Da blir savnet etter Momo det største og sterkeste, mens internkonflikten blir en latterlig greie som noen få personer har kokt sammen. De har nå fått det som de vil. Det beste av alt er at jeg har minst femten timer hver uke som jeg kan bruke på andre ting enn budsjett, regnskap, møter, dugnad, vakt, søknader, referater, vaktlister, fotografering, filmredigering, rekruttansvar og webarbeid. Passende at jeg har blitt sterkt involvert i et givende prosjekt på jobb, og kan bruke tida på det i stedet! Men tro ikke at konflikten stopper der. For nå er det visst på tide å settes i gapestokk for å ikke gjøre noe som jeg i utgangspunktet ble kritisert for å gjøre!? Og visste du at i våre dager mobber voksne folk på sms?
Må finne gløden
Det vanskeligste er at både konflikten, men særlig savnet etter Momo, min motivator nr 1, har gjort at jeg har mistet gløden for å kjøre motorsykkel på det som engang var min hjemmebane. Jeg får heldigvis støtte fra andre utøvere som har vært gjennom lignende greier, for tro ikke at konflikter i endurosporten er unikt for mitt hjemsted…
Jeg skal komme sterkere tilbake på endurobanen og rapportere fra pulsøkende startsletter. Men dette året skal mest handle om å gjøre ting jeg vil, ikke ting andre vil at jeg skal gjøre. Det er godt å ha venner og familie – støttepilarer i en forunderlig verden.
Og det er godt å ha perspektiv!
Life and racing 
For deg handler det vil også litt om å finne gnisten;-).
Hvis alle bare hadde jobbet litt mer for å holde sin egen sti ren.. Rist det av deg, ta de gode opplevelsene med deg, vend det døve øret til.
Hæ? Det DØVE øret!
– HÆ? Joda, hørselen er bra og synet like så. Jeg forsøker riste av meg gapestokkfølelsen og tar med meg din hyggelige tilbakemelding på ferden videre. Som blir til fjellet med deg, til andre baner der man er ønsket velkommen uten at det stilles så mye som et eneste krav. Bare smile og være glad. Så gnisten spruter:)
Konflikter er dessverre ikke unikt for noe idrettsmiljø, hos noen er det engasjement på høygir som utløser en veldig tro på at «jeg veit best», det andre gjør er feil…. Andre blir litt for glade i innflytelsen eventuelle «høyere» posisjoner gir og hvordan den kan brukes, (eller helst misbrukes).
Det er nettopp akkurat sånn det er!! Makt er særdeles forlokkende på noen, for det gir også penger(!), selv fra fattigkassa til små idrettsmiljøer. Utnyttelse av posisjon kan via diffuse regninger gi klingende mynt i kassa. Eller lomma. For en herlig verden vi bor i. Lavterskeltilbud i korrupsjon?
hja – hva skjedde nemlig med god hederlig sportsÅND? SportsSNYLTING høres ikke like fint ut – gjør det vel? Hva med ÅNDSsvak? håhå-
ÅNDSsvak er en ulempe, men det kan ta tid før det kommer for en dag at man er slik svak. Men ved Perleporten skilles kanskje noen veier? Og jeg har jo alltid sagt at min lønn kommer i himmelen. Men jeg tror jeg venter litt med den lønna, har mye ulønna arbeid som skal gjøres først 🙂 God hederlighet er i allmennhet svært fraværende. Derfor er jeg så utrolig glad jeg har klart å oppdrive noen ordentlig hederlige venner på min ferd gjennom livet. Der andre svikter står vennene igjen med åpne armer og hederlige hensikter. Jeg har betalt 8500 kr for å bli kvitt en sportssnylter. Det var definitivt verdt det. Igler får finne andre moderskip enn meg.
Vi synes jo du er innmari kul, da:-)
Nå vokste jeg noen cm! Nevøene brukte kalle meg Tante Tøff. Et kallenavn jeg kunne leve med. Prøvde å innbille dem at jeg hadde superkrefter, men at de bare kom fram når ingen så meg. I går ba jeg eldste nevø om hjelp til å få løs ei buske som jeg hadde felt, men som satt fast i nabobuska. Han lurte på om jeg ikke var aleine slik at jeg kunne ta fram superkreftene. Jeg sa da at jeg hadde selskap av en fugl, og ikke ville skremme noen unødig 🙂
Åpent kjökkenbord snart i et land när deg…..
Knallkommentar 🙂 Nesten som å få et stort kinderegg med en knallert inni!