Norgesmesterskap i etappe-enduro!

Moro å bli intervjuet

Moro å bli intervjuet

Denne historien kan kun skrives ved å samtidig fortelle om min motivator og følgesvenn gjennom 44 år. 

Jeg banker forsiktig på døra. En hektisk dag ligger bak meg, nå er det henne det gjelder. Å være tilstede i nuet, senke skuldrene og bare være. Hun stråler opp når hun får se meg, men legger hodet raskt ned på puta igjen og lukker øynene. Det går noen minutter, plutselig spør hun hvordan det går med NM-forberedelsene, og om vi kommer i mål. Hun vet at jeg kan fortelle mye om den saken, og det gjør at hun kan ligge og lytte. Her og der kommenterer hun og vi ler sammen. – Je skulle ønske je kunne vøre der, sier hun. – Da skulle je søtte ved Nordgardslund (vakker gammel husmannsplass som familen er sterkt knyttet til) og heia på dår når de kjørte forbi! Jeg svarer at hun skal få lov å sitte på høyre skuldra mi og være med på hele løpet. Men da må hun stålsette seg, for det kommer til å bli mange utfordringer å forsere. Vi ler begge to.

Like raskt som hun deltok i samtalen forsvinner hun igjen. Jeg prater litt til og kjenner i hele kroppen at dette er en av de siste gangene jeg ser henne. Nå og da svarer hun på ting og jeg skjønner at hun hører alt jeg sier. Da jeg har sittet en times tid er det på tide å gå, hun skal snart sove, jeg skal videre på min ferd mot huset i skogen. Jeg bøyer meg over henne og klemmer henne godt, vi tar tak i hverandres hender – hennes er så myke og gode, mine er ru og trælete etter barske fritidssysler. Hun ser på meg og sier: – Du må setta tå god tid når du kommer igjen, så je får høre ælt om NM. Jeg ler og lover at det skal jeg gjøre.

Da jeg går ut tar gråten meg og jeg klarer nesten ikke å se hvor jeg går. Hun betyr så mye for meg, og er mitt siste ankerfeste, og en drivkraft i livet enten det har vært skole eller fritid. Jeg lover meg sjøl at dette løpet må bli for henne. Etter flere måneder med søvnløse netter på grunn av dette arrangementet skal jeg i allefall klare å fullføre for henne og for de andre som støtter meg i det jeg gjør.

Forberedelser
Det blir en urolig natt, jeg drømmer mye og våkner med følelsen av katastrofe. Men jeg har mye på plakaten og dveler ikke lenge ved nattens strabaser. Motorsykkelen skal klargjøres og jeg legger om framhjul, og setter i tjukk slange. Her gjelder det å unngå punktering under løpet. Jeg klarer å få dekket på sjøl, enda det er nytt og vanskelig. 1-0 til meg. Jeg bytter noen andre deler, og lader det som skal lades av kameraer og utstyr. Jeg setter fram alle klær og støvler og hjelm, og forbereder flere typer energi som jeg må ta inn underveis i løpet. Å ha høy forbrenning er en utfordring under anstrengelser på mer enn en time. Siden fredagen må være treningsfri må jeg rett og slett teste meg sjøl denne dagen. Jeg bestemmer meg for å sykle til Karsby – den siste etappa i løpet, for å se hva som venter meg der. I reglene for løpet har jeg lest at denne løypa skal ha en ekstremdel. Det skremmer meg litt, for jeg er ikke så veldig trent i slikt.

Å sykle har blitt noe av det verste jeg kan gjøre, fra å elske den treningsformen til å hate det dypt og inderlig. Jeg får vondt overalt, det knyter seg i nakke og skuldre og det er så ufattelig slitsomt. Jeg tenker at hvis jeg overlever det målet jeg nå setter meg, så må jeg også kunne klare NM på lørdag. Jeg sykler 18 km, går to km, sykler nye 19 km. Jeg har vært ute i nærmere to timer med gåturen. Og best av alt har jeg overlevd prøvelsen.

NM
Fredag kveld er det middag ute på verandaen, været har vist seg fra sin aller beste side dette året. Så starter det, nå er det NM som står for tur – motorsykkel lastes på tilhenger, saker og ting inn i bilen og vi reiser for å ta innsjekk av sykkelen og utstyr, støymåling og betaling av løpskontigent mv. Herfra går alt i tåkesus. Nervene har meldt seg, og jeg kan ikke få lagt meg tidsnok den kvelden, i håp om å få sove godt og være uthvilt til morgendagens store styrkeprøve.

Jeg våkner 03.38. Da har jeg sovet i vel 3 timer. Og det var det. Jeg blir liggende våken til klokka 06.00. Da er det opp og komme seg avgårde. Tåkesusen fortsetter både inni hodet og ute, og alt jeg gjør huskes i sakte film, i tåkedis.
09.25 skal jeg og to andre jenter sendes av gårde. Det blitt taktikkeri fra starten av. Ingen vil egentlig kjøre først, og vi blir liggende bak hverandre i variert rekkefølge den neste timen. Det holder hardt å komme inn på rett tid, men vi rekker det akkurat. Da har vi vært gjennom tre tøffe distanser, jeg er så sliten i armene at jeg ikke tenker klart. Og jeg er så svett at jeg ikke orker ta på meg jakka for å kjøre videre på en lang transportetappe på grusvei. Noe jeg skal angre bittert på da jeg fem minutter senere fryser så jeg hakker tenner. Vi nærmer oss siste prøve på første runde, og jeg ser at her skal det bli problemer, særlig fordi jeg nå er så kald i kroppen. Jentene foran meg blir stående fast, det er ingen plass å komme forbi og jeg må bare vente. Det betyr at jeg blir liggende bak og mest sannsynlig ikke vil klare neste tidskontroll, for jeg blir jo også stående fast i steinrøysa. Etter store kraftanstrengelser kommer jeg til toppen, jeg har igjen fått litt varme i kroppen, men astmaen har også meldt seg. Jeg ser en sykkel som står på siden. En i eliteklassen har allerede kjørt i filler sin sykkel her.

Det er med nød og neppe jeg kommer meg ned til siste prøve, det er så steinete, lunefullt og vanskelig under alt gresset. Og jeg vet at jeg må tilbake igjen. Da jeg når første hinder på siste prøve ser jeg to damer på sidelinja som heier, det er tante og en til. Selv om det er to store traktordekk på høykant foran meg må jeg jo trå til når de står der! Jeg gir på og suser over dekkene som jeg aldri har gjort annet!! Og når jeg kommer til ekstrempartiet lar jeg det stå til – og jeg kommer over!! Først en tømmervelte, så en krapp sving – deretter to tømmerstokker som ligger tett sammen, så en tømmerstokk til og deretter et stort rør jeg skal over. Jeg har klart det, nå er det bare den tøffe veien tilbake til start. Alle bakkene jeg på forhånd har tenkt skal bli vanskelige er hundre ganger verre. Det ligger menn og motorsykler strødd i banen foran meg, og her gjelder det å bruke hodet og være taktisk.
Det går fint både en og to og tre bakker, men så blir jeg stående fast med et hjul på en stein, og det andre på en annen. Det er for bratt og høyt til at jeg klarer å skyve. Og jeg er sååå sliten. Det er ingenting igjen i armene mine. Jeg har bare lyst til å legge meg ned og aldri mer stå opp igjen. Da kommer en hyggelig kar bak meg som også blir stående fast, men som er sterk nok til å skyve sykkelen sin. Og han har ikke dårlig tid. Han spør om han skal hjelpe meg. Jeg får et puff bak og får hodet på rett plass igjen. Jeg takker ham og kjører videre. Jeg kommer meg fint forbi de verste gørrhølene og kjenner at dette faktisk er litt moro også. Og jeg skal fullføre selv om jeg ser at jeg ikke rekker inn på neste tidskontroll og vil få mange tilleggsminutter.
Det verste er at jeg ikke får tid til å hvile, jeg bare tanker opp sykkelen og meg selv, og hiver meg uti det igjen. Sju minutter for sent og jeg får tilleggstid.

Det går fint i tjue minutter, da skal jeg prestere å kjøre fort på neste prøve som er utrolig krevende. Armene er som spaghetti og jeg klarer ikke holde sykkelen ordentlig. Jeg velter i allefall ti ganger og må selvfølgelig løfte sykkelen opp igjen alle gangene, enda mer sliten for hver gang. Jeg biter tennene sammen og tenker at dette gjør jeg for momo og de andre som heier på meg. Hun er med meg på skuldra, og jeg tror hun har sett mer enn et gammelt hjerte har godt av.

Litt inn på fartsprøven står Baronen på sidelinja og prater i telefon. Jeg har en beskjed jeg skal gi ham, men han prater videre og tida går. Jeg blir irritert og ber ham legge på for jeg skal gi ham en beskjed. Takk for den liksom. Der gikk nok et minutt. I det jeg kjører avgårde blir jeg stemplet av han som står ved siden av Baronen. Han sier (så ikke jeg skal høre det selvfølgelig): – Det er rart med det. Alle damer er like.

Jeg krysser elva og kjører mot neste prøve. Kantene opp og ned av elva har blitt helt oppkjørte siden forrige runde. Det er så dype spor på andre sida at jeg er redd jeg skal bli stående fast. Jeg gir gass og spretter opp av hølet så gjørma skvetter. Det koker i hodet, og jeg teller og regner og regner, men klarer ikke finne ut av når jeg skal på neste kontroll. Jeg ankommer prøven som er plassert i et steinbrudd og jeg ser masse folk som står på kanten og roper. Det er rene Kollen-stemninga, Jeg blir så gira og forfjamsa at jeg glemmer bort hele neste fartsprøve og kjører rett til kontrollen. Jeg må derfor ut igjen, totalt forvirret om hva jeg skal gjøre, men kommer meg på fartsprøva, på nytt inn i kontrollen og ut på grusveien. Denne gang tar jeg på meg jakka.

Sola har nå presset all tåke til side og verden framstår som et fargeeldorado. Vortungen ligger speilblank og blå, omgitt av løv i gult, rødt, grønt og oransje. Det er så utrolig vakkert at jeg senker skuldrene og nyter mens jeg kjører. Da jeg passerer Nordgardslund som ligger der i all sin prakt er det som om momo sitter der og vinker til meg. Jeg vinker tilbake og får klump i halsen og tårer i øynene. Jeg gråter og kjører, og kjenner at dette var egentlig ganske fint. Jeg vet at løpet går mot slutten, jeg har vært ute i nærmere tre timer. Lenger enn noen gang før. Etter mye venting ved siste steinrøysa, er det min tur til å stå fast igjen. Jeg får hjelp av en kar, men han er nok ikke så godt trent i dette for han skjønner liksom ikke helt hvordan han skal gjøre det. Men etter fem minutter er jeg på toppen, og siste etappe med tømmerstokker og traktorhjul blir barnemat i forhold til alt det andre jeg har gjort denne dagen.

Jeg passerer Nordgardslund en siste gang på vei tilbake og kjenner igjen klumpen i halsen og tårene i øynene. Da jeg kommer til elva og skal krysse den ser jeg at det kan bli omtrent komplett umulig for meg å komme opp. Der det tidlig på dagen var fast bakke å kjøre opp henger nå store røtter i lufta. Bakken er borte. Jeg prøver meg inn på sida og et annet spor, men blir stående fast. Jeg drar i framhjulet, så i bakhjulet. Tar nytt tak i framhjulet og holder på sånn til sykkelen på vel hundre kilo er i stand til å løftes opp og kanskje fås på rett kjøl. Jeg klarer det! Jeg er nå for langt bak de andre og vet at jeg kan bli stoppet i mål, at det er siste strekke jeg nå skal ut på. Men jeg er nesten sikker på at jeg vil klare det og får ny giv. Jeg klatrer opp den ene vanskelige bakken etter den andre. Stopper i noen sekunder og prater med Baronen på toppen av den ene, kjører videre og klatremus er nå i farta.
I den vanskeligste bakken ser jeg en kar stå og kjempe. Han har allerede forhindret meg to ganger, og nå må jeg komme utenom. Jeg tar et krysspor ut på sida, gir gass og lukker øynene i håp om å komme over kanten. Det går! Jeg holder balansen og tar sjansen på å kjøre rundt fjellknausen uten å slå i filler motoren. Det er umulig å vite hvor det er stubber og steiner som kan sette en stopper for hele løpet, men ved et under er jeg på toppen og ser den stakkars karen stå fast der nede. Et kvarter seinere kjører jeg inn på plassen ved kommunehuset, det er fullt av folk, speakeren er i aksjon og det er liv og røre. Jeg blir stoppet av løpsleder, og jeg er nå i mål.
En tredjeplass jeg har kjempet hardt for er i sikte. Jeg stoppes av speaker over målstrek og han intervjuer meg og spør hvordan det gikk. Mamma tar bilder (takk for det!!) og i all forfjamselsen sier jeg at jeg er fornøyd med å komme i mål, å ha greid dette. Og jeg er imponert over meg sjøl at jeg ikke har bannet en eneste gang mens jeg sto fast. – Jeg vet jo ikke hvordan det bruker å være, sier speakeren. – I følge de rundt meg, svarer jeg, bruker det gå heftig for seg…

Jeg er i lykkerus som de fleste ganger etter et løp. Jeg har mestret det jeg ikke trodde jeg ville klare, og er så glad så glad. Spesielt hyggelig er det at sønnen min har vært tilstede. Nevøen min og mamma kommer også og gratulerer. Plikter venter, og med ansvar for hele regnskapet er det bare å ta seg en runde og høre hvordan det står til i salg etc. NM er ikke over for min del…

Det er første gang jeg står på pallen på hjemmebane, og det ble en spesiell og fin opplevelse. Alle jeg kjenner rundt på plassen, klapping og moro. Som jeg skulle ønske at momo hadde vært der!

Dagen etter skal vi inn til byen igjen, hverdagen venter. Men jeg har et viktig oppdrag på veien. Jeg skal innom momo og fortelle. Av en melding fra mamma vet jeg at hun er enda dårligere, og jeg er usikker på hva som venter meg. Jeg banker forsiktig på døra, og jeg hører inne fra senga: – Aaaanita. Aaaanita. Jeg blir så glad at jeg begynner å gråte. Hun har venta meg, og selv om hun ligger med lukkede øyne tar hun hånda mi og sier: – Gratulerer med tredjeplassen!

This slideshow requires JavaScript.

Dette innlegget ble publisert i Dette er livet, Enduro og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

6 svar til Norgesmesterskap i etappe-enduro!

  1. Talutt sier:

    Vi er en hel gjeng som sitter på skuldrene dine når du freser avgårde gjennom gjørmehøla, sykler over tømmer og traktordekk (!) og får spaghettiarmer og tårer i øya når du kjører forbi Nordgardslund. Vi er med deg hele veien! Du er den kuleste jenta i gata!!

    • ktmcleopatra sier:

      Snufs, nå begynner jeg å grine igjen, Talutten min. Det er så fint å ha dere med meg, og snart skal vi møtes etter en laaaang sommer. Akkurat nå er jeg i Brussel, og du er på tur i helga kanskje? Gleder meg til varme kopper med te og gode pratstunder gjennom en ny og lang kuldesesong:-)

  2. Overveldet sier:

    Fantastisk!! Jeg må komme meg litt för jeg kommenterer videre.

  3. Overveldet sier:

    Du skriver fram så mye her! Jeg hutrer og grösser og tårene vil frem!
    Dette var så fint å lese, altså!
    Tredjeplassen blir nesten i bakgrunnen…men GRATTIS til styrkepröven over alle styrkepröver!

    Og så var det alle disse fantastiske bilder!
    Love love loooove cat on bike! (og cat in box)
    Et lite öyeblikk trodde jeg du hadde värt på månen!
    Synkronsvömming ja!
    Liten pus med mus…så sött😉
    Ååå, Monica jo!!
    Her snakker vi sprek jubilant…og peneste söstrene!
    Vidar var söt! Lever han ennå?
    Natur, fallossymbol og fantastisk september!

    TAKK!

    • ktmcleopatra sier:

      Takk for veldig veldig veldig fin tilbakemelding. Plasseringen ble i bakgrunnen, for når det kommer til stykket så er det ikke det verdslige livet handler om. Heldigvis. Cat on bike ble en hit også på instagram:) Jeg har vært på månen!! (Jeg har i allefall sett den…, hehe.) Skal prøve å vise deg bildet som var opphav til synkronsvømmingen, du kommer til å le deg skakk! Lille pusen med mus er helt vill. Den leker og er helt gæærn. Passet pusen mens matfaren var i syden – den jonglerte med mus!!
      Jeg ble smigret av «pene søstrene» :):) Vidar var dessverre nær døden da vi fant ham. Det var vel en grunn til at han lot seg kose med… Han la seg i skyggen under spaden min i hagen, og endte sine dager der. Baronen begravde ham og holdt en liten andakt i all stillhet.
      Fallossymbolet var komisk. Og helt hvitt og rart. Slik som virkelighetens falloser er, hihi.🙂🙂🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s