En ulykke kommer sjelden alene

Dette innlegget skulle handle om da jeg sto på startstrek i NM og hadde to mål: ha det moro og fullføre. Slik blir det ikke. Ikke helt.

Jeg skulle skrive om at jeg hadde det beste offisielle resultatet i et Norgesmesterskap i lomma, at en fjerdeplass var så å si min. At i de seks årene jeg har kjørt har jeg alltid hatt disse to målene om å ha det moro og fullføre. Svært mange ganger har det holdt hardt å innfri det første, denne gang skulle det vise seg å bli det siste. Jeg skulle skrive at jeg la ut på siste runde, at klokka nærmet seg fire og en halv time på sykkelsetet, at jeg kjente et begynnende gnagsår der bak, til tross for at jeg hadde smurt godt med Vaseline. Nå skulle jeg bare safe inn den siste drøye halvtimen til mål. Jeg hadde akkurat kjørt forbi en av veteranene på siste fartsprøve og følte at jeg var i storform.

Så, inn på tredje siste fartsprøve er det en som roper til meg i det jeg skal starte. Det er Baronen!? Han startet ti minutter før meg, og nå er han plutselig her?! I det fjerne hører jeg ham si at han kaster inn håndkleet snart, han er utslitt. Senere viser det seg at både framdekket hans og han er på felgen.

Løpet skal kjøres
Mitt mål er å fullføre løpet, og jeg gir gass. Jeg skal bare opp den steinete bakken en siste gang så er resten kun forbundet med smerter i skuldre og øvre del av rygg, men ikke teknisk så krevende som det jeg har bak meg. Dette skal jeg klare! De fire forrige rundene har jeg så og si kjørt bakken rett opp, dog med hjertet i halsen, og skreket av jubel på toppen. I det jeg kommer litt skjevt ut gir jeg litt gass, gass er jo alltid svaret?! Halvveis opp i bakken treffer framhjulet feil på en stor stein og sykkelen endrer retning, skyter opp i lufta før den går rett ned i steinura med et smell. Jeg blir klemt under, og pusten slås ut av meg, men jeg kommer raskt til meg sjøl. Det gjelder å løfte opp sykkelen fort og komme seg avgårde. Det gjør vondt i magen for styret traff nok hardt, og jeg kjenner at jeg har vondt i hånda, men vil ikke ta av hansken og se nå. Jeg løfter sykkelen opp og ser at det er en våt flekk på bakken. Pumpehuset til kjølevæska er slått i stykker og all kjølevæska har lekket ut. Jeg vet at løpet er kjørt, men vil så inderlig gjerne fortsette. Et forgjeves reparasjonsforsøk med racingtape holder ikke, og jeg må dessverre, i mitt 34. løp, og min beste offisielle NM-plassering til nå, stå på resultatlista som «DNF» – Did not finish. Og sist skulle jeg skrive om hvordan det var å bli kjørt ut av skogen på firhjuling med sykkelen min bakpå tilhengeren, om hvordan stoltheten var såret, at det var verst å ikke komme til mål. Det er liksom mitt varemerke å ikke gi opp. Men det skulle altså bli verre.

Det strammer seg til
Etter to dager hjemme begynte ting å ta seg opp, og jeg orket sitte oppe og se litt på TV i går kveld. Tross alt har jeg ferie. Ved 22-tiden ble det imidlertid mørkt på kjøkkenet. Helt mørkt. I sikringsskapet var det to automatsikringer som hadde vippet ned, skrusikringene så derimot ok ut. Jeg vippet sikringene opp, og det ble lys. Da kjente jeg hvor trøtt jeg var og gikk til sengs. OL fikk være OL.

Jeg bråvåknet på natta, gikk en tur på do, men stusset over at ikke Ronja lå i kurven sin utenfor soveromsdøra slik hun pleier. Når jeg legger meg tidlig er det Baronen som får minstepusen Ronja i hus. Jeg vekket Baronen, og han gryntet irritert at hun ikke hadde kommet inn til kvelden og hvorfor i svarte måtte jeg vekke ham midt på natta? Jeg satte på meg klær, tok frem lommelykt og puttet beina ned i gummistøvlene for å ta turen ut på leit. Med hjertet i halsen sjekker jeg alltid grøftekantene først, i tilfelle påkjørsel. Dette har vi gjort før. I Hollys (storepus’) ungdomstid, for nøyaktig ett år siden gikk jeg samme strekning, med samme lommelykt.

Mi? Mæ?
Jeg ropte og kalte på Ronja, men ikke et Mi! å høre. Som er alt hun vanligvis klarer å presse frem. Jeg hørte intet Mæ! heller for den saks skyld, som er Hollys form for mjau. Da jeg hadde trålt opp og ned, fram og tilbake i nabolaget uten annet enn ekko av min egen stemme, gikk jeg med uro til sengs.

Sol og nydelig vær ventet i dag tidlig, og jeg skulle opp og gjøre yoga. Men først på leit. Ingen Ronja ute. Og ingen strøm inne. Eller, det var så vidt det glødet i lampene på badet. Kun lampen med LED-lys tente, og siden LED-lys krever lite for å lyse, skjønte at det måtte være feil med spenningen. I kjelleren var bergvarmepumpa slokt, og jeg så for meg at tusenlappene begynte å fly. Et blikk på klokka viste åtte, og jeg tok sjansen på å melde elektrikervenn Magne. Han svarte snart og ga råd. Baronen ble vekket (igjen) og sendt ut i garasjen etter voltmeter. Mens vi kranglet ut morragrettenheten fikk vi skrudd ut hovedsikringer og konstaterte at det var for lite volt på minst en kurs, alt etter instruksjoner fra en hjelpsom elektriker over telefon.

Et lite øre er det som skal til?
Det var på tide å ringe Hafslund. En mindre hyggelig fyr i andre enden svarte. – Hvis vi skal sende ut noen må du være klar over at du må stå for kostnadene sjøl, sa mannen surt og med akk og stønn innimellom. Etter at han hovmodig konstaterte at ikke Rømskog fantes i deres distrikt.
Jeg luftet litt om Fortum og overgangen til Hafslund for ham, og fikk ham på bedre tanker. – Er Rømskog virkelig en kommune? sa han. – Ja, sa jeg og orket ikke gå inn på kommunesammeslåingsmøtet dagen før. Til slutt fant han Rømskog på kartet.

Han mente med stor sannsynlighet at feilen var hos meg, og jeg sa at jeg ville ta en runde hos naboer først. Jeg løp fra nabo til nabo, og de hadde defekte kjøleskap, garasjeporter som ikke ville opp, frysebokser, vannkokere og lysrør som ikke ville tenne.
Jeg ringte igjen til Hafslund, som litt mer velvillig denne gang lovte å sende en mann på saken. Det tar enn time sa han. Det hørtes litt optimistisk ut syntes jeg.
Vi gikk for å leite etter katt. Men intet Mi! å høre.

Transformation
Halvannen time etter står den utsendte fra Hafslund på gårdsplassen og lurer på veien til nærmeste transformator. Jeg forklarer veien, og sier til Baronen at vi kanskje skal gå opp og ta en titt. – Tenk om det er Ronja som har klatret og forårsaket dette, sier jeg og tenker på reddharen Ronja og ser det som svært usannsynlig. Det gjør nok Baronen også for han fleiper med «kapoff» og lysende luer.

På vei opp til transformatoren ringer Hafslundmannen og sier at han tror han har funnet årsaken til at kursen er ute av drift. Det ligger en mørk katt ved foten av transformatoren og det er så vidt den puster, sier han. Jeg skriker ut, og både jeg og Baronen legger på sprang. Der ligger lille Ronja, og der oppe i transformatoren dingler en løs ledning ute av kurs, med et fuglereir ved siden av seg. Baronen løfter katten opp, og hun lever, men øret hennes henger ned, og motorikken ser ikke helt bra ut.

– Hvis vi mennesker får støt må vi ligge til observasjon i 24 timer, jeg vil bare si det, sier Hafslundmannen snilt. Og etter at Ronja har drukket masse vann, bæsjet og tisset uten å grave over… setter vi kursen til akuttmottaket hos veterinæren. Hjertelyden er bra, øret er svidd, pencillinen tatt, mat fått på tube, smertestillende gitt, og nå ligger hun med varmeflasker rundt seg og til observasjon.

Vi krysser fingrene for at vår lille pusekrabat ikke har satt ut tjue strømabonnenter med øreflippen – helt forgjeves. Og at feriepengene rekker til å betale sluttregningen.

 

This slideshow requires JavaScript.

Dette innlegget ble publisert i Enduro. Bokmerk permalenken.

2 svar til En ulykke kommer sjelden alene

  1. DigiTale sier:

    Åtte liv igjen! Hvordan gikk det forresten med fugleungene?

    Hadde det vært tour de enduro hadde du hatt flere etappeseire! Tenk på det du:-)

    • ktmcleopatra sier:

      Fugleungene hadde forlatt redet, så teorien heller nå mer mot at hun har blitt skremt opp i stolpen. Uansett har hun hatt flaks, så fremt hun faktisk overlever. Noe jeg er litt usikker på enda…
      Hvis livet hadde vært et langt etappeenduro (hvilket det er) så hadde jeg vunnet noen seire. Men bare fordi jeg er født med endurance. Ikke flaks. Ikke skills.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s