Glade hjul…

ANI_4477Jeg skal skrive bok, men holder i stedet på med en dialog med et firma som selger dekk på nett. Jeg har bestilt vinterdekk, og hvis alt klaffer slik firmaet lover, så kjører jeg ut av Oslo for siste gang på 3 måneder – med vinterdekk på.

Nå er det imidlertid slik at ting jeg sender eller bestiller har en tendens til å bli borte i posten. Så også denne gang. Jeg må ringe dekkonline.no, firmaet som har et norsk telefonnummer, men i andre enden er det en tysk kundekonsulent som snakker gebrokkent engelsk. Jeg forklarer mitt ærend, og vedkommende sjekker opp på sin datamaskin. Snart påstår han at pakken er tatt imot av en med et så utenlandsk navn at jeg ikke engang skjønner hva han sier. Han prøver å stave det, men jeg avbryter ham og sier at pakken er ikke tatt imot, ikke av noen! Den har faktisk ikke kommet, så det må være en feil. Jeg hører det taster og klikker fra tastaturet hans og etter en stund sier han at ja, han tok visst feil. Pakken befinner seg i Sverige, men jeg hører at han klør seg i hodet, for det kan ikke stemme. Han er litt fram og tilbake med det han sier, ganske ubestemmelig, men lover å undersøke og komme tilbake til meg. Hvis jeg ikke har hørt noe innen et par dager må jeg ta kontakt. Jeg hører selvfølgelig ingenting. Jeg sender en e-post etter å ha funnet adressen på deres nettside, og ser at den fører til Hannover. Jeg skriver derfor på engelsk, med telefonsamtalen friskt i minne. Jeg er ganske opprørt over at de ikke har klart å levere, jeg har tross alt betalt varene i dyre dommer. Nå er jeg redd for at jeg har tapt pengene for godt, men forklarer saken og ber dem ta kontakt. Dagen etter får jeg svar på litt dårlig norsk. Allerede ved «kjære fru Sletten» er piggene ute. De beklager uleilighetene og sier at de legger inn en tilleggsbestilling. Jeg mildner og begynner å tro at de allikevel er seriøse.

En ulykke kommer sjelden alene
Lørdag begynner «lillepus», som nå er den største pusen, å halte. Hvis hun er inne på natta prøver hun å trenge seg gjennom døra til mitt soverom, så det er best for oss alle at hun er ute. Akkurat denne natta er det 6 kuldegrader, så da jeg henter henne inn på morran klarer hun ikke å gå på beinet… Worst case scenario: veterinærbesøk og tusenlapper ut. Hun må holdes inne i flere dager, og jeg vet ikke hvordan jeg skal holde det ut. Jeg skal jo begynne å skrive på mandag, da trenger jeg godt med søvn, og dertil ro.

På søndag kveld sitter jeg alene i sofaen. Baronen har reist til Oslo, det er på tide å trøstespise litt i all elendigheten. Jeg popper popkorn, og spiser til det tyter ut av ørene. Snart er posen tom, men jeg hiver innpå de siste halvpoppede maiskornene. Det kjennes ikke godt ut, noe er feil liksom. Det kråser når jeg tygger, og tanken på å saksøke leverandør for å ha puttet grus i posen slår meg. Jeg forsøker å samle gruskornene i munnen, og spytter dem ut. De er hvite! I det jeg skal ta nok et siste popkorn skjønner jeg at det er en bit av en tann jeg har tygget i stykker. Jeg iler til nærmeste speil og ser at en stor bit av en porselenskrone er borte. Det er nesten så jeg besvimer, jeg ser nye tusenlapper fly forbi øynene. Er det slik det skal bli? Når jeg egentlig skal sitte og skrive, så skal jeg i stedet vingle rundt på glatte veier med sommerdekk til veterinær og tannlege? Da ringer en bekjent – kan jeg bli med til legen på mandag ettermiddag?

Jeg har skyvedør på soverommet. Utpå natta kommer haltepink snikende, legger seg ned med de tre potene som fortsatt er funksjonsfriske, sidelengs mot døra. Hun krafser desperat og i høyt tempo, til døra går sakte, men sikkert opp. Lykkelig av å ha klart det igjen hopper hun freidig opp i senga. Jeg ligger med ørepropper, men kan ikke unngå å høre at hun puster meg vennlig inn i øret. For å si at nå er hun her hos meg. Nå skal vi kose oss. Hun legger seg oppå ansiktet mitt av ren omsorg. Jeg skyver henne unna, da legger hun seg på ryggen i armkroken min. Her blir hun en times tid før hun på nytt spaserer over ansiktet mitt, pruster meg i øret, kryper en tur under dyna, kryper ut igjen. Legger seg midt oppå dyna for å være sikker på at jeg ikke skal klare å sove et sekund. Utpå morgenkvisten begynner hun å leke med fillerya, de har en kamp gående rundt på golvet, og slik fortsetter hun til jeg står opp.

Rimfrost og sol
Det blir en slitsom natt med lite søvn. Denne morgenen som jeg har sett så fram til. I min fantasi skulle jeg starte med en god frokost, gå en tur før jeg satte meg ned med starten av boka. Dagen begynner i stedet med en telefon til tannlegen. Jeg får time dagen etter, og kan allikevel gjennomføre planen min, litt etter skjemaet. Jeg starter med en nydelig tur langs Tukuelva i morgensol og frostrim. Jeg tar mange bilder til en utfordring jeg har fått på Facebook som jeg bare må få unnagjort. Den krever kreativ energi som jeg egentlig trenger til skrivingen. Det blir en frisk halvtime ute, og jeg går på med godt mot når jeg setter meg til PCen for første gang på min nye arbeidsplass. Jeg leser først gjennom det kapitlet jeg skrev i april. (Da ble jeg fysisk dårlig etterpå, og orket ikke skrive mer på en lang stund. Det var da jeg skjønte at deler av handlingen kommer til å bli svært krevende for min mentale helse. Derfor må jeg begynne med det som er lystbetont.) Etter hvert som jeg leser blir jeg så glad, for det er verdt belastningen av å skrive! Jeg har fått driv i språket, og det er en mening med det jeg nå gjør. For en god start på disse tre månedene!

Jeg skriver begynnelsen av boka. Fortsetter med å systematisere notatene mine i et program jeg ikke tidligere har brukt. Det er heldigvis så enkelt at jeg skjønner det uten å gruble for mye. Jeg begynner nå å få litt fasong på ting. Jeg har en plan, en retning. For en lettelse. Jeg er faktisk i gang! Jeg går en ny lang tur på ettermiddag for å møte min bekjente hos legen. Det er en krevende ettermiddag, men jeg klarer å sortere tankene på vei hjem igjen. Jeg skriver litt mer etter middag.

Kronen på verket
Jeg kommer meg til tannlegen, heldigvis er det væromslag, regnet gjør at veiene er fri for is. Det blir antagelig ny krone (ka-ching ka-ching), men det haster ikke. Tanna er tett som ei potte fortsatt, og nerven død som ei sild.

Dekk til besvær
Etter tre dager har jeg  fortsatt ikke fått noen bekreftelse på at dekkene er sendt på nytt, så jeg tar derfor kontakt på e-post. Jeg svarer Liljana Kostic på engelsk, for jeg er usikker på om hun har brukt Google Translate på det første svaret jeg fikk fra henne. Det går flere dager uten at jeg hører noe. Nå har det begynt å gå utover skriveprosessen min med boka som jeg har startet på, for dette tar så mye plass i hjernen – jeg er urolig. Hvis jeg må ut og kjøre igjen, så blir det med livet som innsats. I avisen står det om biler som har havnet på taket etter å ha kjørt på de svingete og glatte veiene i området. Jeg skriver en ny e-post, denne gang med henvendelsen til Liljana som vedlegg, og med ordene URGENT og «The Consumer Ombudsman to get my money back». På ettermiddagen får jeg en telefon, det er fra Hannover og jeg har Liljana på tråden. Hun beklager, på norsk, og snakker kontinuerlig. Hun sier at jeg er sint nå, og det er kanskje forståelig, det er høysesong og de har så mye å gjøre om dagen, og det har blitt litt kaos med forsendelser og posten, jeg trenger ikke være bekymret for de er et seriøst firma med kunder i mer enn 40 land, så jeg kan ta det med ro jeg har ikke tapt noen penger, hun har undersøkt og dekkene, i alle fall to av dem befinner seg i Oslo, har jeg fått dem allerede? Jeg rekker ikke svare før hun er i gang igjen. To av dekkene ligger hos Post nord i Oslo, og de to andre er på vei, antagelig vil de være hos meg i løpet av et par dager, hvis ikke skal jeg ta kontakt igjen…

Jeg står tidlig opp torsdag morgen og ringer Post nord. Pakke? Ja,, det er to pakker. De befinner seg nok dessverre ikke hos dem. De er fortsatt i Sverige, og der har de vært siden 8. oktober. Nå sender jeg en ny e-post til Hannover og jeg er nå så skuffet at jeg vil ha pengene mine tilbake. I dag. En halvtimes tid senere har jeg fått to sms fra Post nord. Jeg kan nå avtale levering av dekkene som har ankommet, og det vil ikke koste mer enn 110 kr per døgn for hver dag dekkene blir liggende hos dem. Jeg river meg i håret og hiver meg på telefonen nok en gang til Post Nord. Jeg har nettopp fått beskjed om at pakkene er i Sverige og nå kan de leveres i Oslo fredag kveld? Ja, det stemmer. – Kan jeg få noen til å hente dem i dag, spør jeg.  Ja, hvis vedkommende har med seg fullmakt fra meg, og min legitimasjon får jeg til svar. Jeg spør om dette kan sendes Baronen på e-post og at han har med utskrift av fullmakt og legitimasjon. Nei, det går ikke. Så hvordan skal vi da få det til? undres jeg. Ingen av oss er i Oslo, etc etc. Jo hvis han har med førerkortet mitt, og en skrevet fullmakt, da kan vi få det til…
Til slutt kan hun spørre kjørekontoret om levering allerede i kveld. Etter ti minutter med fram og tilbake har vi altså løst floken. Forutsatt at kjørekontoret sier ja. Det svaret vil jeg få fra en saksbehandler – på e-post.

Dette innlegget ble publisert i Dette er livet og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

Ett svar til Glade hjul…

  1. Baronen sier:

    Underholding dette. Morsomt lesestoff🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s