Stångebroslaget 2014

Yeah!!

Yeah!!

Det er rart åssen Tjällmo og Prästtomta alltid ligger på en annen vei enn den vi tror. Vi klandrer det svenske veivesenet for å ha skiltet feil i en rundkjøring mellom E20 og riksvei 52.

Tross omveier på smale grusveier midt på natta kom vi endelig fram. Vi sonderte området i all’ra möjligaste tystnad for å ikke få uønsket oppmerksomhet. Plassen var allerede stinn av folk, dyr, campingvogner, motorsykler og griller. Et sperrebånd var trukket over en fin og ledig plass som kunne passe for vårt anliggende, og med god hjelp fra en litt beruset, men svært hyggelig svenske, flyttet vi båndet med et par passelige meter. Jeg har aldri satt opp telt i mørket før, men også dette håndterte vi sånn noenlunde uten å vekke så mange, og uten alt for mye kjefting. (Jeg har ved en feiltagelse kjøpt noen gode, svenske sukkertøy som heter «Jättesur». Baronen tar ofte fram posen og peker først på meg, så på posen. Hva mener han med det?)

Første løpsdag
Sjelden har jeg sovet så godt, og det i telt! Må være den flotte totaktslufta blandet med støv og tisslukt, ispedd litt snorking både i og utenfor eget telt? Godt uthvilt sto jeg opp tidlig til forberedelser for Baronen. Han skulle kjøre slaget for første gang og det gjaldt å få ham i slag. Jeg hadde forberedt «gamlismat», flytende kaloribombe fra apoteket, samt energidrikke til camelbacken. Baronen begynte å skru på ting og tang på sykkelen, og jeg begynte å bli litt stressa. Dette løpsgreiene tar livet av meg, selv når jeg står på sidelinja.

Vi var oppe på startplata i god tid, og jeg tok fine bilder og gikk avgårde for å filme starten. Hele den store gressmatta var dekket av motorsykler og førere, og da varmstarten gikk var hele området dekket av eksos. Speakeren sa at det var tretti sekunder igjen til start, og at dynamittladningen kunne gå av når som helst. BANG! Ut av røyken skjøt 50 førere med 500 til på slep. Alle skulle inn i en trang sving på en gang. Det ble fullstendig kø og kaos. Det var nok flere som kjente et snev av hjerteinfarkt i kampens hete. Vi snakker tross alt om menn mellom 40 og 49 år…

Jeg skjønte at Baronen plukket førere ganske raskt, for han var lenger frem for hver gang jeg så ham. Han kjørte som vanlig teknisk godt, sto fint på sykkelen og så ganske opplagt ut. Etter halvannen time kom han derimot som et slakt hengende etter styret, og det ante meg at noe hadde skjedd. Det viste seg at han hadde løftet sykkelen ut av et spor, opp på en bru, og gikk helt tom. (Noe jeg har brukt å gjøre ca ti ganger på hver runde, og han ikke har skjønt helt at det kan være noe å breke om…) Over målgang så han derimot like sprek ut igjen, og fullførte med stil.

Neste dag hadde vi begge helt fri, men da skulle nevøen min kjøre sitt første løp. Jeg var jo selvfølgelig nervøs på hans vegne, men ønsket alt godt og ba ham fokusere på å ha det moro, kjøre forbi minst en, og komme til mål. Han så uforskammet sprek ut de gangene vi så ham, men da vi skjønte at han ble sendt ut på en tredje runde begynte tante-hjertet å bekymre seg litt ekstra. Ville han tåle den påkjenningen? Skal si jeg var lettet da han dukket opp på siste strekning før mål, etter å ha kjørt sammenhengende i 2,5 timer. Det var en helt ferdig kar som hang over sykkelstyret etterpå, for en prestasjon, og for en mestring. Han kjørte seg opp nesten like mange plasser som Baronen, og nå var det to fornøyde gutter. Hva med meg?

Tipp tapp det drypper på tak
Klokken 04.30 våknet jeg av det tappet på teltduken. Jeg løftet blikket mot himmelen der ovenfor og spurte Vårherre hva han mente med dette. Var det ikke nok at jeg kjørte i gjørme opp til ørene for to år siden? At jeg slet meg ut både fysisk og psykisk da? Kunne jeg være så snill å få litt medgang nå, og kunne Han være så snill å knipe igjen krana?
Det kom ytterligere noen drypp, og så ble det helt stille. Kl 06 var det fortsatt stille for regn, men da begynte de første motorsyklene å vekkes til live. Ikke fred å få. Jeg tvang nervene i stillhet, men måtte allikevel på do. Så satt jeg ned for en frokost, men måtte løpe bort i dobrakka igjen. Og igjen. Og igjen. Så var det dags å få på kjøreutstyret, og dra opp på startsletta. Støykontroll gikk fint, og det var bare å stille opp og vente i brennende sol. Prate med andre som var like nervøse, ønske lykke til og BANG!, der gikk første start med 400 stykker. 34 jenter sto spent igjen for dynamittladning nummer to. Da kom jeg på at jeg hadde glemt å ta med «gamlismaten» min. Hvordan i all verden skulle jeg klare å holde ut to timer med hardkjør om jeg ikke hadde fått i meg næring? Jeg kom gudskjelov på at jeg hadde en tubesak med energigele i sekken, og fikk sidedama til å fiske den ut for meg. Jeg rev av perforeringen, skviset i meg innholdet, svelget ned med litt energidrikke fra sekken, og BANG! der gikk neste start. Jeg hørte ikke om sykkelen min startet. Det hadde den ikke gjort. Kom meg panisk og sent ut, men hadde allerede tatt igjen ti stykker da jeg kom til svingen. Her ble jeg liggende bak noen søndagskjørere, men klarte å smette forbi flere. Jeg kjørte motorsykkel som jeg aldri har gjort før, og følte at jeg var godt i siget. Men så er det noe med å porsjonere ut krefter, det kommer tøffe hindringer på veien, og det gjelder å holde løpet ut. Jeg så den andre norske jenta lenger foran og skjønte at det forspranget ville bli vanskelig å ta igjen i og med at vi gikk inn i et smalt parti.

Klatremus i aksjon
Dekkene satt som klister, og jeg klatret opp bergpartier som en lek. Jeg kjørte forbi enda to til. Men det gjelder å være på vakt, for plutselig er det bratte heng som skal forseres. Jeg skulle dra inn forbremsen, men ga gass samtidig (amatør!!) og havnet i skauen. De to jentene raste forbi, og jeg brukte krefter og tid på å komme ut av utlendigheta. Raskt tok jeg jentene igjen men klarte ved neste heng å dra ut i skauen på nytt. Da hadde jeg en alvorsprat med meg sjøl og spurte om det ikke gikk an å dra inn clutchen? Det hjalp! Nok en gang måtte jeg forbi disse jentene, men da så jeg dem ikke mer.

Baronen sto langs løypa og filmet og heiet, og det var godt med litt motivasjon, for jammen var dette slitsomt! Sporete partier, berg, stein, stubb, pukk og alt som hører med til denne sporten. Jeg la på til tredje gir, og alt gikk så mye lettere når farten var stor. Men disse gupene (humpene) overalt kan ta livet av hvem som helst. Det er en påkjenning for nyrer og kroppen ellers om man ikke kjører med riktig teknikk. Jeg prøvde derfor hele tida å fokusere på å stå riktig på fothvilerne, svaie i ryggen, ned med skuldrene, albuene opp og ut til siden, rette bein og hodet over «fågelpinnen», samt dra i styret ved behov (=hele tida, derav seks vannflommen inni henda).

HOT!
Jeg så at jeg kjørte første runde ti minutter raskere enn for to år siden og skjønte at med dette tempoet kunne det bli tre runder. Men først skulle jeg gjennom en obligatorisk depotstopp. Jeg kunne kjøre sykkelen fram til et gitt punkt. Der måtte jeg av sykkelen, slå av motoren og trille sykkelen 150 meter på gress med kraftig friksjon. Nå hadde temperaturen utenfor hjelmen kommet opp i 27 grader. Jeg rev av meg kjørebrillene for det kokte i hodet. Jeg hadde mest lyst til å legge meg ned og dø. Det var selvfølgelig helt uaktuelt, og jeg dyttet og dyttet sykkelen mens jeg peste som en hval. Jeg skjønte etterhvert at den sto i gir… men da var jeg framme og kunne sette meg på å kjøre videre. Det var bare det at jeg var så varm at jeg nesten ikke klarte å holde balansen, og da er det som kjent vanskelig å komme seg på hesten. To jenter føk ut foran meg, og det var motivasjon til å komme seg på. Kunne jeg klare å plukke enda et par plasseringer? De forsvant fort, men de var nok mer slitne enn meg fant jeg ut.

Ut og plukke plasseringer!
Ikke lenge etter tok jeg først den ene, så den andre. For en tilfredstillelse! Jeg holdt tempoet oppe, og skjønte at det helt sikkert ville bli tre runder. Baronen heiet nok en gang og ropte noe som jeg ikke hørte. Kanskje han sa noe om hun andre norske? Jeg så henne ikke, men tenkte at hvert sekund teller når runden tar vel 40 minutter. Jeg gasset på så pukken skvatt, og forserte spor i stående posisjon og holdt blikket langt fram. Ut på runde tre. Hvordan skulle jeg orke? Jeg var jo helt ferdig etter to! Men målet var å komme til mål, og hver meter er en meter nærmere mål. Jeg tok etterhvert innpå ei jente på en to-takter, det så ut som hun var sliten og jeg kjørte forbi. Da bannet hun til, og jeg trodde hun ble sinna på meg. Men det var til hojen hun svor, for den ville visst ikke gå. En stund etter spraket hun forbi meg, og noen kilometer lenger borte kjørte jeg forbi henne igjen. Sånn holdt vi på lenge. Da vi kom til et steinparti kjørte jeg raskere enn henne, og da var det hasta la vista, baby. Nå nærmet jeg meg siste halvdel av løpet og følte meg litt som gratispassasjer på sykkelen, men prøvde å holde koken oppe selv om jeg satt mye for å hvile. Tror du ikke jeg fikk se en kjent rygg der framme? Og den så sliten ut. Det var hun andre norske!

Jeg vet at hun er en fighter av klasse, og taktisk lur, så hva skulle jeg gjøre? Ligge i ryggen på henne og forsøke ta henne nærmere mål, eller gi alt nå og dra forbi i håp om at hun ikke ville klare å henge på? Akkurat da jeg bestemte meg for å dra forbi hadde jeg vært uoppmerksom og klarte ikke velge riktig spor da hun nølte foran meg. Jeg mistet farten, valgte helt feil spor opp bratthenget, steilet rundt og landet nederst i bakken. Jeg fikk sykkelen opp, men det var altfor bratt til å kjøre i gang. Hun andre kom akkurat over toppen og forsvant. Heldigvis fikk jeg litt dyttehjelp av en hyggelig kar som sto der, jeg kom meg på, ropte takk for hjelpen, og startet jakten nok en gang.

Nå eller aldri!
Nytt steinparti. Der var hun! Jeg økte på og ble liggende bak henne en liten stund for å føle på om jeg ville klare dette. I en sandete nedoverbakke kom jeg meg forbi henne, økte farten men allikevel kom vi side om side opp på en bru rett etter, jeg ga gass ut av svingen, inn i idealsporet, dro på det jeg kunne og visste at jeg ikke kunne gjøre en eneste feil de siste tre kilometerne til mål. Jeg forsøkte lytte om hun lå bak meg, og hørte brummingen rett der bak. Da jeg passerte Baronen neste gang så han ut som et spørsmålstegn, og jeg visste han stusset over at jeg nå lå først. Det må jo ha skilt flere minutter mellom oss på de første rundene. Jeg så langt fram for å holde balansen i de dypeste sporene, økte farten så mye jeg turte, og da jeg så målflagget i sikte følte jeg meg som verdensmester. En sliten sådan. Jeg løftet venstrearmen og ropte jippi da jeg passerte målflagget. Jeg måtte stoppe for å få klippet av transponderen, og da klarte jeg ikke stå ordentlig på beina.Her var det bare å komme seg opp til teltet jo før jo heller. Jeg la ut på veien opp mot campingen, skulle bare over ei bru som var gjemt under langt grass, glemte i farten at den var der. Tok alt for stor sving inn på brua og kom akkurat ut på høyrekanten. Det var med et nødskrik jeg ikke havna i grøfta. Det hadde tatt seg ut, ti meter før teltet. Etter å ha holdt koken i 66 kilometer, 2t 10 min i strekk…

(Filmsnutt kommer, her er bilder fra en topp tur!)

This slideshow requires JavaScript.

Dette innlegget ble publisert i Enduro og merket med , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Stångebroslaget 2014

  1. Lalla sier:

    Gratulerer med prestasjonene dine og takk for topp underholdning!!
    Lurer på om det mulig å sette endomondo’n på «blogglesning» for jeg brenner hvertfall kalorier når jeg leser beskrivelsene dine😀

    Puss o kram!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s