Gjørme-spa på Karmøy

20130504175005028Kjøreturen over fjellet sto for meg som et større mareritt enn selve enduro-løpet. Det er pyton å sitte i bil. Det verker i rygg, nakke, beina. Takke meg til å kjøre løp. Eller…?

Vi sto grytidlig opp for å komme oss avgårde. Nærmere 60 mil ventet. Vi sjekket vær- og føremelding, men heldigvis ingen snø over Haukelifjell denne dagen. Det var vanskelig å holde øynene oppe, fire om morran er ikke akkurat tida for meg å kjøre bil. Men siden Baronen sovnet på vei ut i bilen, ble det jeg som kjørte. Det var fryktelig slitsomt, men jeg byttet på å holde det ene og andre øyet oppe i vel to timer. Da var det på tide å fylle bensin og ta en benstrekk. Og spise litt frokost.

Snø
Baronen tok over styringa, og vi kom etterhvert til Haukelifjell. Vi møtte godt med snøføyke, men veiene var åpne og fine. Ingen grunn til panikk. Vi hørte på radio (de gangene den virket) og hadde det ganske fint. Inntil det begynte å snø enda tettere, og snøen la seg som flere centimeters slaps i veien. Og til snøplogene kom tettere enn resterende trafikk. Jeg måtte tisse, men det var ingen steder å stoppe. Høye snøplogkanter på begge sider. Det ble ganske uutholdende etterhvert, og bedre ble det ikke da stigningen over fjellet tok til. Foran oss lå det to trailere med tungt lass. Det gikk saktere og saktere og saaaakteeere… til de begge skled ut på sida av veien og vi med nød og neppe kom oss aaaaaakkurat forbi. Før vi ble stående i feil kjørebane, helt inntil autovernet og med hengeren på tvers bak. Jeg skrek og bar meg, men slaget føltes tapt. To trailere bak, og en bratt oppoverbakke foran. Baronen tro på gassen men det bare spant enda nærmere autovernet. Bak oss kom det nok en bil, den hadde nok piggdekk, for den klatret sakte mot oss, med det var ingen plass til å komme forbi.

Jeg foldet mine hender og ba en stille bønn til Vårherre. Baronen hadde sin egen agenda og fikk for seg at han skulle trå gassen i bånn. Jeg skrek. Bilen spant. Og spant og spant og spant og krøp 1 cm frem, 2 cm, og 10…og akkurat da vi kom oss halveis over i rett kjørebane klatret en liten Peugeot forbi mellom oss og autovernet. Vi klorte oss fast i sporene etter denne, og meter på meter klatret min 850 framover og oppover i den norske fjellheimen. For hver sving mistet vi verdifull fart, men etter tjue minutter hadde vi klatret oss helt til toppen og ble reddet av en tunnell med bar veibane. Hjertepumpa spratt løpsk rundt i brystkassa og jeg sa høyt at løpet på lørdagen ville bli småtteri i forhold til dette. Det var før jeg hadde sett banen.

På vei ned fra fjellet var det like glatt, og enda to trailere hadde sklidd ut av veibanen. Vi måtte vente en stund før det ble klar vei, men PUH vi hadde kommet oss gjennom det.

Gjørme
Vi dro rett til banen for å sjekke ut forholdene, og fant en slagmark. Det fantes ikke en tørr flekk. Gjørme, store røtter og glatte berg. Her var det bare å glede seg til lørdagens løp.

Det pøsregnet hele natta, og fortsatte hele lørdagen. De store vannpyttene fra dagen før hadde nå blitt basseng. Overalt hvor vi gikk var det gjørme. Det var bare å stålsette seg for to timer med mudracing. Starten gikk og jeg var mindre nervøs enn jeg pleier. Jeg har jo bestemt meg for at plassering ikke skal ødelegge moroa dette året. Jeg kom godt i gang og kjørte så mye bedre enn antatt. Der andre sto og dro i syklene tok jeg gode sporvalg, og kom godt ut av det. Så inn på fjerde runden måtte jeg ta et nytt spor i det vanskeligste partiet. Det sto folk overalt og halte og dro i syklene sine. Jeg fikk bakhjulet under en rot, og fikk så kraftig rotasjon i sykkelen at den dro ned på sida. Et velkjent metallisk «klank» hørtes – aaaaaaaargh! Girsjalteren hadde fått en 180 graders bøy. Jaja, ingen hull i deksler, så jeg fikk manøvrert foten sånn halvveis inn på fothvileren selv om den ødelagte girsjalteren nå var i veien.

Her begynte jeg å tenke på fluktveier ut av løpet. Dette er noe som skjer når man blir sliten. For mange er defekter på sykkelen en god grunn til å avslutte det hele. Jeg lå nå rett i ryggen på nr to, og hadde tatt skikkelig inn på henne. Da hørte jeg lyder fra bakhjulet og så at en kvist hadde surra seg inn i drevet og ødelagt et plastdeksel – det sto rett ut. Jeg fikk dytta dekslet på plass, men kvisten satt stramt som fy, kanskje tre-fire runder rundt navet. Jeg surra og dro, men i gjørma var det vanskelig å holde balansen. Jeg satte meg heller på sykkelen og kjørte ut på en grusvei noen meter lenger framme. I fem minutter ble jeg stående og hale og dra i møkkakvisten. Baronen ropte til meg at jeg bare skulle kjøre med kvisten der den satt, men jeg skrek tilbake at da kunne det jo bli noe HELVETES mye annet gæærnt etterpå!

Jeg vinket farvel til en andreplass, men så hadde jeg jo heller ikke det som noe mål. Noe jeg selvfølgelig angrer bittert på nå. Hvorfor ga jeg ikke bare litt mer gass? Hvorfor tok jeg meg tid til å prate og le med en annen fyr som sto der. Eller kanskje jeg skal si heldigvis at jeg gjorde det? Jeg fikk på denne måten et mer avslappet løp, jeg gjorde ikke så mye feil, jeg stoppet opp når jeg trengte det, og følte meg faktisk ikke så sliten da jeg kjørte over målstreken.

Jeg har fullført ALLE løp jeg har stilt opp i (bank i bordet). Du kan spørre en hvilken som helst annen utøver, de vil svare at de har brutt på grunn av vondt i kroppslige deler, rusk i tanken, kjede som har røket, ødelagt girsjalter bla bla bla bla.

Vi var to fra min klubb som stilte opp i løpet – jeg fikk pokal med hjem.

Snø
Nå gjensto å kjøre nye 55 mil før vi kunne lalle under dyna. Forholdene over fjellet skulle være så mye bedre denne dagen, regn i stedet for snø. Jeg kjørte, og det gikk strålende ned bakkene der vi dagen før hadde spolt oss opp. Vi nærmet oss Haukeli og godværet tok slutt. Vi sto med ett i tett snødrev, og det var vanskelig å se veien, til tross for tre meter høye veipinner. Jeg måtte ha på solbriller for å i det hele tatt se noen kontraster. Vi sneglet oss fram, og ut av snøføyka kom det plutselig en kolonne med biler mot oss, alle kjørte med varselblinken på. Vi skjønte at det var viktig for å ikke kræsje. Jeg slapp forbi to biler og hang meg på disse med varselblinken på. Men brått ble det helt hvitt. Jeg så virkelig ingenting. Å trå på bremsen er jo livsfarlig for da kan man få en bil i ræva, men jeg kunne ikke annet for det ble rett og slett helt umulig å se. Baronen iltret at jeg skulle kjøre, og jeg murret tilbake og kunngjorde at jeg ikke så noenting. Han mente allikevel at jeg bare skulle kjøre, så da ba jeg ham til helvete å ta over.

Han åpnet døra og hele stormen kom inn i bilen. Han ble selvfølgelig klissvåt og kald på den manøveren og belastet meg for det den neste timen. Da han kjørte i gang begynte det å skrape i snø på passasjersida og jeg ropte panisk at han var altfor langt til høyre og ute i brøytekanten. Heldigvis hadde Baronen et par briller med gule glass som han fikk på seg i full fart – da fikk han såpass syn at han klarte å få oss noen meter fram og der var det endelig litt sikt igjen. Noen kilometer etter regnet det igjen, og ingen skulle tro det vi nettopp hadde vært gjennom.

This slideshow requires JavaScript.

Dette innlegget ble publisert i Dette er livet, Enduro og merket med , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

4 svar til Gjørme-spa på Karmøy

  1. DigiTale sier:

    Vårens skitneste eventyr, moro for voksne! Lammene derimot går av med prisen for vårens vakreste eventyr:-)

  2. ktmcleopatra sier:

    Lammene er helt skjønne! Det siste kom i går så nå sov nok bonden bra i natt🙂 De sorte fårene var de absolutt vakreste. Hvordan familiens sorte får kan være de uglesette er for meg en gåte…

  3. Syden-Lalla sier:

    Jeg er så glad for at du fikk med deg pokalen hjem!!
    Nå håper jeg du kan ta deg en stille ferietur der kroppen og sinnet ditt kan slappe av og der du kan få gå på do i normale omgivelser for rompestompen😉

    Sauen Shaun!! Jeg likte de småttingene oppå maten sin, der!

    Nå venter Kypros på meg….;)

    • ktmcleopatra sier:

      Jeg er også glad for den pokalen der! Ferietur hørtes veldig fint og forlokkende ut. Men når skal jeg få tid til det?? De normale omgivelser for rompestompen hadde vært fint. Det ble tatt bilde av meg på vidda da jeg gjorde det jeg trengte i en snøfonn mens vinden tutet rundt ørene. Bildet fant jeg da jeg gikk gjennom alt materiale før publisering (heldigvis). Det er nå behørig slettet, og kommer aldri til å befinne seg noe annet sted enn på netthinna. Småttingene på maten så jeg da jeg kjørte forbi på vei til turvenninne, jeg hogg inn bremsene på bilen, løp ut og knipset i vei. GOD tur til Kypros, send for all del ut noen bilder i eteren når du ligger installert på stranda!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s