I løvens gap

Beduin med kamel

Beduin med kamel

Jeg er født i løvens tegn og har vært i løvens gap mer enn en gang. Denne gang slapp jeg unna. Med nød og neppe.

Det begynte i overkant spennende og jeg telte på knappene om reisen i det hele tatt skulle bli noe av. Flybilletter med et konkursrammet SAS til et land i krig er nok bare typisk min flaks. Fredsavtalen kom i havn to dager før avreise og jeg satte nesa mot midt-østen. Det ble 14 dager med mange trivelige møter, god prat og mat, og ikke minst sol og varme. Men som alltid i mitt liv snører det seg ofte til på slutten, dramturgien når nye høyder og opplevelsene kan bli i overkant spennende. Denne gangen var intet unntak.

Sykkelsporten har tatt seg opp i Israel de siste årene. Veiene er knall, klimaet likeså og

På sykkeltur, i bakgrunnen et kamelskilt

På sykkeltur, i bakgrunnen et kamelskilt

syklene er av ypperste kvalitet. Det var derfor et ønske å få en sykkeltur i løpet av dette oppholdet. Sabbaten er en utmerket dag å sykle på, for da er det lite biler på veiene. Siden det var flere måneder siden det var sykkeltemperatur i Norge satset jeg på en tur på 20 km i første omgang, da til Yeroham som var nærmeste tettsted. Heldigvis hadde jeg tatt med meg mp3-spilleren. Det var en usannsynlig deilig følelse å legge ut på to hjul med musikk på ørene og i SHORTS! Av alle ting hadde jeg et opptak av Carola på denne musikkspiller, med julesanger (!) De har jeg hoppet over i et års tid, men nå kunne det jo passe bra for å få opp stemningen. Siden sangene er tatt opp i fødselskirken i Betlehem fikk jeg i både pose og sekk. Selvfølelsen steg i takt med julesangene, og jeg fikk noen forundrede blikk fra sidelinja. (Sabbaten er dagen for uteaktiviteter som cricket og annen ballsport, så det var flere som la merke til ei DAME på sykkel…) Jeg tro av gårde med en lykksalig følelse inni meg, endelig var dette en realitet. Jeg kunne sykle helt til verdens ende og tilbake, hadde det bare ikke vært for at jeg ble relativt andpusten ganske fort. Vel, jeg liker jo litt motstand så det var bare å trå på. Astmamedisinen var inhalert, så her skulle intet stoppe meg. – Stiiiiilla natt, heeeliga natt, sang Carola.

Omstreifere
I Israel bor det mye beduiner. Med årene har de sluttet å flytte på seg og bor i skur langs veien. Som etter hvert har blitt til hundrevis av skur i klynger her og der. Jeg var langt fra disse beduin-landsbyene, men hadde i bakhodet at det kunne komme en og annen beduin-gærning bak rattet på en firhjulstrekker – som skulle hjem. De har liksom loven i sin hule hånd noen av dem, og det er jo greit å være litt på vakt i tilfelle de skulle ha lyst til å meie en ned. Men problemet er ikke større enn å ferdes på veiene i Oslo. Der har sinte bilister lagt syklistene for hat. Jeg følte meg derfor verdensvant der jeg syklet lykkelig uvitende om hva som ventet rundt neste sving.

Friskt kjøtt…
Det er stort sett oppoverbakke hele veien til Yeroham. Etter en halvtimes tid nærmet jeg meg tettstedet, og i sideblikket så jeg et dyr som løp et godt stykke fra veien, i samme retning som meg. Før dyret gjorde en vending og fortsatte rett mot meg. Da det kom nærmere så jeg at det var en stor hund. Hunden ble fulgt av ytterligere tre store hunder og de så alle ut til å ha samme mål: En stakkars syklist fra Norge. Jeg kjente litt på frykten da jeg etterhvert hørte Carola akkompagnert av kraftig bjeffing. Jeg snudde meg og så det første glefset 50 meter unna. Vanligvis er jeg ikke redd for hunder, så jeg fortsatte i mitt tempo inntil jeg skjønte at disse hundene ikke hadde tenkt å stoppe. Snarere hadde de tenkt å hogge tak i litt menneskeflesk dersom anledning bød seg. Jeg satte derfor opp tempoet betraktelig, men hunder kan løpe veldig fort, særlig en beduin-hund som blir brukt til å gjete kameler… Da jeg skjønte at beina mine ikke klarte trå fortere måtte jeg ty til andre hjelpemidler mens jeg tro for livet. Jeg begynte derfor å skrike. – Go!! Ah, det så ut til å virke. I akkurat to sekunder. Da var hunden etter igjen. Jeg ropte derfor igjen, enda høyere og med mer vekt på vokalen: -Go-o! Joda, nye virkefulle to sekunder, før hunden var to cm fra bakdekket med en vidåpen og siklende kjeft. Om du har forsøkt sykle i full fart fremover mens du ser bakover vet du at sykkelen da skjener rett ut mot siden. Frykten var derfor ikke bare at de skulle glefse meg i beinet, eventuelt dekket, men også at jeg skulle sykle rett på snørra ut i sanda for deretter å bli overfalt av fire store glefs som hver av dem har et trykk i bittet på 750 pund per kvadrattomme. Jeg ble dritredd. Så redd at jeg tilslutt skrek infernalsk og hysterisk mens bena gikk rundt og rundt som trommestikker i tornado. – GooO aaaaawaaaayy! GOOO AAAWAAAAAY! Tre av hundene hoppet av, men den siste fulgte meg en halv kilometer, oppover oppover. Hele tiden glefset den, bjeffet, knurret og ga tydelig uttrykk for at vi nok aldri kom til å bli gode venner. Jeg turte ikke gi meg med å trå før det ble helt stille, da var jeg på feil side av veien, og det kom en bil i mot. Det var ingen krefter igjen, jeg hadde en puls på nærmere 300 og var utmattet. Tanken slo meg at jeg hadde ropt på ENGELSK til en hund som vanligvis får kommando på ARABISK. Kanskje jeg hadde ropt ”Kooom da, søten, kom kom kom!”, og jeg måtte le litt i min fortvilelse.

Jeg så meg tilbake, og langt der nede skimtet jeg hundene som løp mot møtende bil. Jeg begynte å tenke på hvordan i pokker jeg skulle komme meg hjem igjen. Det betydde jo forbi hundene en gang til. Det er vel ingen som går frivillig inn i løvens hule to ganger på en halvtime?

Heeeeelp!!
Som flere ganger før satte jeg min lit til hjelp fra oven. Og noen kilometer lenger fremme kom svaret i form av to syklister. Jeg vinket og ropte mot dem og spurte om jeg kunne få lov å slå følge forbi de sinte beduin-hundene. Den ene syklisten var en 56 år gammel entusiast som hver lørdag syklet minst 200 km (!) og skulle være med i ett ritt i alpene neste måned. Han måtte derfor dra av gårde (på sitt faste treningsprogram), mens han andre lovet å slå følge med meg forbi hundene. Hans hotteste tips var å trå det pedalene kunne klare. Da hundene sto klare i veibanen da vi kom, holdt vi derfor opp mot 50 km i timen, og de rakk kun to glefs før det hele var over. Jeg var reddet!!

This slideshow requires JavaScript.

Dette innlegget ble publisert i Dette er livet, Reise og merket med , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

4 svar til I løvens gap

  1. Lalla sier:

    Hunderace, å huttemegtu!!
    Tusen takk for fantastisk underholdning!!

  2. Baron von sier:

    Voff voff, morsom underholdning🙂 men sikkert kjipt for deg mens det sto på. Var nok fart på hjulvispen da.

    • ktmcleopatra sier:

      Hjulvisp, he he. Skal si de beina fikk kjørt seg ja. Kunne blitt mange fine kremklatter av det der. Heldigvis puster jeg fortsatt, og det minnet meg på en sang som Carpe Diem synger. Det ene verset har denne treffende teksten (bortsett fra det å bli gift..):

      Jeg ringte til Egypt da det smalt der
      De ringte fra Egypt da det smalt her
      Og tingen er at midt oppi alt fælt
      Så skulle jeg bli gift og være gla sjæl
      Så puster vi fortsatt
      Puster vi fortsatt
      Puster vi fortsatt
      Vi holdt pusten, men hodet mitt er hjulene på bussen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s