Pallplass i et hjerte

Rømskog Motorsports utøvere

Så var høstens første mareritt over. Løpet på Jevnaker er kjørt. Jeg kom til mål.

Jeg har fått en helt annen ro i kroppen etter det løpet. Akkurat som det forløste noen sammenvokste spenninger som har ligget der helt siden forrige løp som var i juli. Altfor lenge å ikke være i «gamet». Hele cupen avgjøres i morgen, lørdag 13. oktober kl13. Det skal bli …. befriende godt å være meg etter det. Kanskje jeg til og med skal innvilge meg ferie utenlands?

Før Jevnakerløpet var jeg oppe grytidlig. Gikk gjennom sjekklista for utstyr, hadde også husket å lade transponder (den som registrerer start, runder, målpassering). Jeg husket til og med å sette den på sykkelen, eller…rettere sagt Baronen husket det. Det tar 2,5t å kjøre til Jevnaker, og mens de andre sov, kjørte jeg. I Hakadal måtte jeg så til de grader gjøre mitt fornødne at jeg heiv bilen inn til veikanten og spratt ut for å la det stå til. Mens jeg satt på baksiden av bilen og gjorde mitt ærend i høyhastighetstempo, nærmet en kassebil seg i full fart. Akkurat i det den passerte HYLTE det til i tre gigantiske kompressorhorn. Hadde det vært noe igjen i blæra da ville jeg kjørt videre med våt flekk på buksa… Takk til Erik Falla for den hilsenen der.

Vel framme er det mange rutiner som skal gjennomføres. Sykkel av henger, innsjekk og betaling av startavgift (kr 600) – deretter sykkel til sjekk. Og hei du, der så det jammen ut til at bakhjulslageret var gåent. Det som vi nylig sjekka!!? Kontrolløren lot det passere, men jeg føk ned til basen for å sjekke dette ut. Der viste det seg at jeg hadde glemt å stramme bolten etter vedlikehold to dager før. Trening dagen før hadde altså foregått med løs bolt…(Takk til Vårherre for at det gikk bra…) Bolten ble behørig festet.

Så kom den velkjente lammelsen krypende over kropp og sinn. Jeg ble trøtt, uvel, frøs, sulten, mett, tørst. Og mest av alt ville jeg bare legge meg ned i et sort hull og forsvinne. Det går som kjent ikke, og etter å ha ligget i fosterstilling i forsetet på bilen en halvtimes tid måtte jeg sette på meg utstyret. Lysten til å kaste opp var nær, men jeg gjorde heller mitt fornødne både en og to og tre ganger. I likhet med veldig mange andre som sto rundt i sandhaugen med buksesmekken nede…

Huskyboys do it together…

Da starten gikk ble det fullstendig kaos – i første sving er det ekkel, dyp og tung grus, noe som resulterte i gigantvelt for hele feltet. Jeg fikk svingt rundt, men tapte så mange plasseringer på å ikke være tøff nok. Det ble køkjøring bak noen krøkker, og under slike forhold glemmer jeg hvordan jeg egentlig skal kjøre motorsykkel. Da jeg kom til første krappe sving visste jeg neimen ikke åssen jeg skulle få det til. Etter en og en halvtime oppå sykkelen, uten særlig store uhell eller påkjøringer, fikk jeg en åpenbaring! Plutselig visste jeg hvordan jeg skulle kjøre, økte farten betraktelig og endelig begynte dette å bli moro. Men forspranget som de tre første jentene hadde klarte jeg selvfølgelig ikke å ta igjen.

Å bli nummer fire er ikke spesielt artig, men det var som forventet. Jeg liker ikke slike baner med høy fart og liten vanskelighetsgrad. Positivt var det da en utøver kom bort til meg og sa: – Jeg er så imponert over kjøringa di. At du kjørte så lett over hindrene borti her og holdt så jevn og fin fart, det var en fryd å ligge bak deg inni skauen!

Etter hjemveien, sykkelvask, pakking av katt og mat var det tid for Oslo – tilsammen 8 timer bak ett ratt… Da tikket en melding inn på min telefon: – Gjør ikke noe om du ikke sto på pallen – du har pallplass i mitt hjerte! 

Bedre (pall)plass kan ingen ha❤

This slideshow requires JavaScript.

Dette innlegget ble publisert i Enduro og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

4 svar til Pallplass i et hjerte

  1. Baronen sier:

    Tvi tvi på Lunner. Det blir så bra det…..

  2. Lalla sier:

    En fryd å lese, syns jeg.
    Hvor går ferden??🙂

    • ktmcleopatra sier:

      Takk for det! Bare jeg henter meg inn igjen etter finaleløpet skal jeg blogge om det også. Ferden går til Israel, kjent og kjært sted. Garantert sol noen dager, i alle fall. Intet bestilt, er ikke så god på planlegging lenger. Må være hjemme før jul, må ha fullført prosjekt på jobb før jeg drar, må være ferdig med noen bursdager og konferanser FØR jeg drar, osv osv. Og sånn går no dagan…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s