Alarm!

Hotell 850
*****

Enduro-VM!! Full fart hele helga, og en alarmerende avslutning skulle bli vårt lodd…

Vi tok inn på «Hotell 850». Det rommer akkurat to personer i utstrakt tilstand, med bagasjen plassert i alle hulrom som finnes. Vi sto helt perfekt plassert, rett ved depot til førerne, og ikke langt fra arenaene. Dertil var bussholdeplassen to meter fra bilen.

Selvfølgelig ikke like festlig å våkne i et bil-hotell når alle som skal med bussen står og glaner inn på våre søvntrøtte tryner, men vi lot oss ikke affisere av slikt tøv. Vi gjorde det vi trengte (også mitt fornødne i skjul mellom bildørene…) før vi la i vei mot bussholdeplassen. Det var på tide å få med seg første etappe i VM!

Det var ingen hvemsomhelst som kjørte bussen. Da kolossen åpnet munnen og ropte ut vulgariteter, kom vi til at dette måtte være en avdanket russisk,  kvinnelig kulestøter. Hun hadde fasongen av en slik. Jeg tror hun hvilte puppestellet på knærne når hun kjørte. Men jeg er neimen ikke helt sikkert. Det var nok noen oversized magepølser der også. Svetlana kjørte oss dit vi skulle og ropte med myndig røst: «Här och INGA andra platser måste ni ta bussen efteråt!»

Vi respekterer russiske kulestøtere og gjorde som Svetlana sa. Vi møtte på eksakt samme plass tilbake, og det gjorde også 50 andre. Da Svetlana kom med bussen fikk vi beskjed om at «hon bare skulle inn och vända». Vi ventet lydig i 20 minutter, og da Svetlana kom til bussholdeplassen på nytt var bussen FULL! Vi var så forbanna hele bølingen at vi ropte svergende forbannelser over russiske kulestøtere. Men Baronen viste vei i vellinga og brøytet seg inn på bussen. Tenkte han så på lille meg? Neida, jeg sto igjen da Svetlana og Baronen dro.

[….]

Alarmerende problemer på hotellet
Vi var litt inn og ut av «Hotell 850» med bagasje og kamerautstyr, og på et tidspunkt ble det problemer med sentrallåsen. Alarmen gikk, men den ble raskt stoppet. Svetlana ventet med ny bussetappe, og vi satt på i skytteltrafikk mellom enduroetappene i to dager. Da søndagen rant var det regn i lufta, og ganske tung «tåke» inne i hotellet etter en kveld med mye potetgull og litt øl ved Vänerns bredd. Ren luft fra åpen dør gjorde underverker og vi kunne  igjen tenke klart. På ny ble det problemer med sentrallåsen, og vi følte ugler i mosen. Et eller annet måtte være riv ruskende galt, men hva. Lampa foran i frontruta blinket jevnt, og det indikerer at alarmen er på. Det er ikke helt bra når man selv er inne i bilen. Bedre ble det ikke av at vi gikk ut, lukket dørene og forsøkte låse med fjernkontrollen. Det gikk ikke. Derfor låste vi litt urolige med nøkkel. Etter en slitsom søndag hadde vi en etappe igjen før vi skulle ta hjemveien fatt. Meningen var å kjøre dit selv, vi hadde fått nok av russiske kulestøtere.

Fjernkontrollen til sentrallåsen virket fortsatt ikke, og vi åpnet med nøkkel. Skal si det hylte i alarmen. Og det gikk ikke å få den av med fjernkontroll. Å låse og åpne bilen var dødfødt. I desperasjon pusset vi batterier i fjernkontrollen, leste instruksjonsbok mens jeg stadig ropte en slags kommando (jeg tør ikke ta i strømførende saker…): «Kan du ikke koble fra batteriet da??» Ingen respons. Baronen skulle feilsøke og sjekke instruksjonsboka side opp og side ned mens alarmen HYLTE over hele området. Det var vel ingen i mils omkrets som ikke hadde lagt merke til oss. Det føltes i alle fall slik.

Alarmen hyler vanligvis i et par minutter. De føles UTROLIG lange når man står i det. Og bedre ble det ikke da Baronen prøvdedette og hint og startet alarmen på nytt og på nytt og på nytt. Jeg hylte nok en gang: «Kan du ikke koble fra batteriet da??, fortsatt uten respons, mens jeg prøvde å starte bilen. Noe som har virket før. Men bilen var død. Spørsmålene var mange, svarene få. Har jeg startsperre?? Var batteriet dødt?

– BABABABABABABABABABABABABABBABABABBABABABABBA! Alarmen hylte og sto i som bare alarmer kan. Da jeg forsøkte åpne panseret forsterket lyden seg til det tredobbelte, men Baronen klarte å holde de store labbene sine på tuta og kvele deler av spetakkelet, før han fikk lyden koblet helt ut. – Ah! For en lettelse, nå var det bare lysene som blinket.

Gode råd var dyre, og hjelpen langt unna. Til alt overmål hadde jeg startkabler i bilen, og vi spurte en mann om hjelp. – Nääj, han hadde några speciella grejer med sin NYA Mercedes, så han kunde INTE hjälpas åt. (Eller ville ikke?) Vi kastet oss over en kar i en hvit kassebil, og han hjalp så gjerne til. Han så litt lur ut i blikket, og jeg tenkte at her er det en som kan mer om bil enn vi i enkelte situasjoner setter pris på. Han hadde nok kanskje tjuvkoblet en og annen bil også? Han skulle bli vår redning og visste råd for biler som ikke starter – han tok plusspolen på batteriet rett av uten å bruke verktøy (!), ventet 30 sekunder før han satte den på igjen og vips så var bilen startet ved hjelp av startstrøm. Men alarmen gikk like fullt (uten lyd). Og vi visste i allefall ikke om vi turte stoppe på veien. Et siste forsøk var å få tak i batterier til fjernkontrollen, men søndag og butikker? Joda, i Sverige finnes åpne butikker, og etter en runde nede i sentrum med blinkende lamper endte vi i Cyckelaffären. (Den samme som hadde reddet meg fredag kveld da Baronen hadde glemt gummistøvlene mine på trappa hjemme. (Takk det kostet meg bare 600 kr…))

I sykkelbutikken hadde de batterier, og da fjernkontrollen kom til liv igjen sluttet lysene å blinke. Alarmtuta kunne kobles på igjen, og alt ble fryd og gammen!! Så mye lysere livet blir når skuldrene senkes! Ah, sier jeg bare!!

This slideshow requires JavaScript.

Dette innlegget ble publisert i Dette er livet, Enduro og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

4 svar til Alarm!

  1. Baronen sier:

    Morsomt og godt skrevet. Du tok meg tilbake til Karlsborg og Diesel-Svetlana. Så litt ris… Du kunne jo spart «oss» for Baronen med knekk i håndleddene og en positur fra Nøtteknekkeren.

    • ktmcleopatra sier:

      Takk for det, Baronen. Men jeg har spart omverden for din håndleddsknekk og nøtteknekkersviten del 1-50 tidligere år. Nå måtte jeg bare dele dette givende øyeblikket, selv om Lalla måtte blushe bak ei pute da hun så det. Diesel-Svetlana var uten sidestykke den mest horrible busssjåfør i manns minne. Men jeg vil tro hun var god som kulestøter…

  2. Lalla sier:

    Fnis og fnise….
    Sånne Svetlanar trenger vi her og der i samfunnet, faktisk! Sånne som får deg automatisk til å rette ryggen og bli litt stram i maska!
    En bussjåför skal vel iofs skape trygghet og det gjorde hun vel på en måte? Ingen busskaprere hadde vel kommet så langt hos denne dama?
    Syns jeg hörer en alarm i örene mine etter dette innlegget!

    • ktmcleopatra sier:

      Alarmerende blogg, det ringler stadig i ørene mine! Og ja, ingen, og da mener jeg INGEN hadde sluppet forbi Svetlanas mektige, kolossale anretning av en kroppsfestning. Karlsborg kunne klart seg uten den festningen nede ved Vättern – de hadde jo to Svetlanaer bak hvert sitt bussratt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s