– Tror du på Jesus?, ropte han

Vi møttes på vei til jobb!

En helt vanlig dag på vei til jobb. I Oslo.

Dag 1
Det er vinter og mørkt. Jeg går gjennom Slottsparken på vei til jobb. Nede i bakken ser jeg en diger løvhaug, og hele haugen og området rundt er gjerdet inn. På nyhetene helga i forkant hørte jeg at en jente hadde blitt voldtatt her på vei hjem fra fest… Da jeg går hjem på ettermiddagen henger det plakater på trærne med spørsmål om hva slags svake menn som tyr til voldtektshandlinger.
Jeg går alltid med knyttede never når det er mørkt. Klar til å slå. Man vet aldri hvor tilfeldighetene slår til.

Dag 2
Det er tidlig vår. Rettssaken, den største i Norges historie er på gang. Jeg nærmer meg tinghuset og ser en lastebil som skal rygge inn en sidegate. Siden det er veldig trangt i området er jeg spent på å se om det tilfeldigvis kan være broren min som kjører, han har ikke lastebillappen, men må bistå sjåførene i blant for han er flinkere til å rygge enn dem. Det er ikke broren min som kjører. Skuffet trasker jeg videre, for sent skjønner jeg at en journalist fra NRK går på min venstre side og intervjuer noen som skal inn i rettssalen. Kameravinkelen er såpass vid at den antagelig får meg med der jeg går helt i lastebiltanker.
Hjemme sitter mamma og ser det hele på TV. Hun ser lastebilen og lurer på om det er broren min som kjører, men plutselig får hun se meg i TV-ruta, med full fokus på ryggingen… For noen rare tilfeldigheter.

Dag 3
Det har blitt vår og lyse dager. Jeg går i mine egne tanker gjennom Slottsparken. Jeg ser en inngjerding og politifolk som etterforsker noe. På nyhetene hører jeg at det antagelig har vært en voldtekt der om natta. Det er en helt vanlig ukedag. I veikrysset holder de på med veiarbeider. Jeg drar kjensel på en av arbeiderne, en kjenning fra enduromiljøet. Hvilken tilfeldighet! Han bor jo i Trøgstad og driver lakkeringsverksted!

Dag 4
Det har blitt sommer og byen er stille. Jeg er litt seint ute, og skynder meg hastig avgårde.  Som vanlig har jeg radioen på og ørepropper der de hører hjemme. Jeg hører et interessant intervju men mister hovedessensen i det da trikken passerer. Jeg nærmer meg Nasjonalgalleriet og skal til å krysse gaten da jeg ser et kjent ansikt – 50 cm fra meg. Min onkel!! Fra Høland. Mitt i tjukkeste Oslogryta! Han er på rekognosering for å tette et hull i veien. Men hullet tilhører trikken, og forblir åpent. Da jeg går hjem fra jobb er onkel borte, men hullet i veien gaper fortsatt. Jeg fikk tatt bilde både av onkel og av hullet.

Dag 5
Det er fellesferie. Helt stille i Slottsparken. Forbi Kongsspeilet kommer det en person gående mot meg, men jeg hører på radio og enser ham ikke. I det vi passerer registrerer jeg at mannen også har propper i ørene. Han bråstopper og roper ut: – TROR DU PÅ JESUS?? Jeg skvetter til, men bråstopper jeg også. Svarer perpleks og usikkert at «ja det gjør jeg jo». Han roper videre: – TILHØRER DU NOEN MENIGHET? Før jeg får svart roer han stemmen ned fra predikantnivå til spiselig dialogstemme. Og legger ut om hvilken menighet han hører til. Jeg er fortsatt paff og satt ut av hele opptrinnet og beveger meg litt forundret videre. Brått snur han seg og går mens han roper: – MORN MORN!
Hva ville han egentlig si meg?, tenker jeg der jeg trasker videre. Og vet at dette må bli et blogginnlegg.

Og sånn går no dagan – i hovedstaden.

This slideshow requires JavaScript.

Dette innlegget ble publisert i Dette er livet og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

10 svar til – Tror du på Jesus?, ropte han

  1. Serenipidy sier:

    Knall blogg! Litterært talent, med blikk for tilfeldige sammenhenger. Konserten var midt i legginga, men jeg fikk sett den på nett-tv!

    • ktmcleopatra sier:

      Min kjære Snusmumrikk! Tusen takk for det deilige komplimentet. Teksten jobbet seg fram i mitt hode – på vei til jobb selvfølgelig, og måtte bare bli slik den ble. En liten fødsel faktisk. Da er jeg glad den traff, særlig likte jeg det med «litterært talent», siden det kom fra en kjenner. (You in my <3) Og konserten – kunne Bruce ha truffet med en bedre tekst? We shall overcome. Oh,yes. He still rocks the world. Glemmer ikke vår fuktige kveld foran scena på Valle Hovin for snart 15?? år siden. Han var konge. Og varmet oss fra topp til tå.

  2. Lalla sier:

    Interessant med tilfeldigheter.
    Jeg syns det er så rart at om du er i tjukkeste Oslo og absolutt ikke vil möte en viss person, ja så möter du nettopp den personen…?
    Slanke pus slapper herlig av!!

    • ktmcleopatra sier:

      Pus er i kjempeform, har gossa seg godt i sofaen mens vi har vært og kjørt motorsykkel. Satt med det rosa gjespegapet og lata som ingenting da vi kom hjem. Imidlertid røpet hun seg med å ha avlagt en halv kilo pels i midterste sofasete.
      Har møtt flere på Bjørkelangen som jeg ikke har ønska å prate så mye med, da har jeg gjemt meg bak hyllene til de har gått. Gjelder å ikke bli ferska da…

  3. ktmcleopatra sier:

    Har visst alfor mye på hjertet, ser hverdagene i tegneserieform, og da blir ikke et øyeblikk kjedelig… særlig ikke med pus i full fart rundt i huset og meg hylende etter…

  4. ktmcleopatra sier:

    Det er visst mulig, DigiTale… Den gangen var jeg ung og fremgangsrik. Nå er jeg gammel, i vaffelalderen og på nedtelling. Men absolutt ikke nede for telling🙂

  5. Baronen sier:

    Jeg håper Jesus kan gi «en» litt forstand….

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s