Stångebroslaget 2012 – og andre slag

Starten i Stångebroslaget 2012

Start Dam Elit
ut som nr 20 – inn som nr 12!

Før vi i det hele tatt kom til Stångebro måtte vi forsere mange andre slag. Som Amcar-treff i Lillestrøm…

Det er sjelden begivenhetene sklir friksjonsfritt på løpende bånd for min del, og forrige uke ble intet unntak. På jobb fant de ut at montering av skuddsikre glass passet fint mens våre «topper» er på ferie. Vi andre som ikke hadde ferie satt i støy fra tidlig til sent – det ble borret og banket, klinket og klanket. Lukten av kjemikalier spredte seg i etasjen og hodepinen lå som en skygge over pannebrasken.

Etter tre dager i dette kaos var det endelig tid for hjemreise til Rømskog. Turen videre til Stångebro lokket i det fjerne, men først skulle det pakkes. Og før det måtte noen innkjøp gjøres. Som kjølebag med uttak til strøm både på 230v og til bilbatteri. Videre skulle jeg hente katten Micio for venninne. Katten skulle sitte på med oss til Rømskog. Det kunne bli en lang ferd – to katter som hater å kjøre bil – men starten gikk som smurt. Helt til vi kom til Rælingstunnelen. Dette var en av de varme dagene i dette året, og temperaturen viste rundt 25 varme.

Aircondition på min bil er tom for gass, så vi hadde vinduene åpne til vi kom til tunnelen. Ti meter inne i den 2 km lange tunnel så vi kun røde bremselys. Vi antok at noe (overkommelig) hadde skjedd og at saken ville løses raskt. Vi krøp meeeeeeeeeget saaaaaaaaakte innover i mørket. Og sannheten om at dette ville ta lang tid kom snart for en dag. Det ble varmere og varmere i bilen. Pga allergi for dieseleksos måtte luften stå på resirkulering. Etterhvert som temperaturen steg kom det ett og annet mjau fra bak og bakerst i bilen.

Det gikk ti minutter. Femten. Svetten rant. Ett og annet halvkvalt mjau fra baksetet. Og så begynte det største barnet av alle… Baronen i forsetet vred seg og stønnet. Stønn gikk over i høylytte sukk. Som eskalerte til hissig kjekling og hysjing på pusene lenger bak. Jeg kjente selv at det rykket i de hissige genene. Og irritasjonen vokste i takt med temperaturen. Måleren i bilen viste 30 grader. 32. Vi hadde stått i femten minutter, lyset i tunnelen var ikke i nærheten. 35 grader. 38 grader.

38!! – og blinkende lampe

Det nærmet seg en halvtime og måleren sto nå på 39 grader. Vi måtte tilslutt slippe inn litt eksos, for å bytte ut annen kulldioksid inne i bilen. Da ser jeg lampen i dashbordet blinke. Trykklampa for girkassa. Umiddelbart skjønner jeg at det er fare på ferde for dette har skjedd en gang før – da i 29 kuldegrader. Jeg vet at vi MÅ inn på en bensinstasjon, men vi er ikke engang ute av tunnelen. Paniske tilstander når nye høyder inne i bilen. Køen snirkler seg fram. Trykket i og utenfor bilen er kritisk – enten dør noen av hjerteinfarkt, eller så eksploderer bilen der vi står. Ute av tunnelen gjør vi noen frekke manøvre der det går, og vi skjønner nå hva som foregår.

 

4. juli – USAs nasjonaldag

Hurra for amerikanere. Not.

Det er AMCAR-treff i Lillestrøm. Rustne holker og lange flak av noen biler som på ingen måte har dårlig tid. De er ute for å cruise. De er som kakerlakker, overalt! De tyter ut fra alle utkjøringer, de står på fortau, sideveier, over hele plassen ved varemessa. De er inne i Lillestrøm, fyller plassen på bensinstasjonen. Vi kommer oss ut, får opp panseret og konstaterer at olja fortsatt er inne i girkassa, men at trykket er farlig høyt. Vi må få fart på bilen, kjøle ned olja, komme oss ut av dette møkkahølet så snart vi kan. Men det er disse amerikanske cockroachene overalt. Vi tar oss inn i Lillestrøm, men blir stående fast i en rundkjøring. Et rosa flak på ti meter har sperret både inn- og utkjøring. Baronen river opp døra, strener mot det rosa knekkebrødet og spør om de ikke kan bevege seg litt framover slik at vi bak kan få svingt av veien. De er ikke spesielt samarbeidsvillige. På fortauet står ei dame som skryter av hvor moro det er med disse bilene. Så overhører hun Baronens ønske om å få fart på kjerra der foran. Da roper hun høyt utover med sur, nasal stemme: – Går det an å være så utålmodig, elleeeeeeeeeeeer??

Etter tre timers utålmodighet(!) var vi endelig hjemme, klare til å pakke oss avgårde videre. Kattehistorien som oppsto tar jeg en annen gang. Nå skulle vi avgårde til Sverige på løp.

27mm nedbør og brennende gjetinger…
Torsdag kveld var vi framme. Teltet kom opp kjapt, og grillen fikk prøve seg. Campinglivet var et faktum. Fredag startet de første løpene opp halv ni på morran og fortsatte med et par timers mellomrom utover dagen. Det var utrolig varmt, og ganske klamt. Hele dagen filmet vi og tok bilder, samme less på lørdag. Vi gikk den øvre delen av løypa og blodsukkeret til Baronen sank mot null. Jeg visste det kom, så han fikk all frukten og sjokoladen jeg hadde tatt med. Mens vi gikk rundt inni skauen og pratet kjente jeg plutselig en skikkelig brenning i leggen. Jeg trodde jeg hadde kommet nær brennesle men kunne raskt konstatere at en veps har borret seg vei. Baronen roper at jeg står oppe i et jordvepsbol og vi løper desperate avgårde. Jeg er meget allergisk, men har heldigvis antihistaminer innabords. Det blir kun en rose på ti cm i diameter som sprer seg ut på leggen og hovner opp…

Alle våre førere kom godt i mål, og gjennomførte de tøffe løpene med æren i behold. Været holdt opp helt til lørdag kveld. På natta var det meldt 27mm regn. Og så skjedde.
Det var relativt fuktig i teltet da jeg sto opp halv sju. Alt måtte pakkes og gjøres klart til avreise senere på dagen. Vått telt, våt sovepose, våte underlag. Våte håndklær. Herlig. Men jeg hadde verre ting å tenke på. Som å komme i gang med løpet. Det har seg sånn at det månedlige har en tendens til å komme når jeg skal kjøre løp, og det er både upraktisk og energitappende. Jeg var lettere anemisk da starten gikk, men hadde hivd innpå med flytende jern, jerntabletter og energi.

Denne gang skulle jentene ut sist. Det vil si at 2500 andre hadde kjørt opp løypa før oss, og pløgsle – pløyd jorde- var det som sto igjen til oss. Leira pakka seg rundt hjulene slik at de ble helt runde og glatte, vi skled rundt som på glattisen. Det var nesten komplett umulig å gi gass, for da gikk sykkelen rundt. Det enkleste partiet som vanligvis tar ti minutter tok nå en halv time! Da vi endelig kom ut i skauen gikk det å kjøre litt fortere, og etter vel en time hadde jeg kommet meg rundt en gang. Jeg la ut på neste runde for å oppdage at forholdene var ti ganger verre enn på første runde. Det var helt umulig å kjøre, sykkelen ville ikke gå rett. Folk lå strødd rundt omkring, mange hadde kjørt seg fast. Så gjør jeg noe helt genialt, jeg tenker at jeg skal kjøre på siden av løypa, i et forsøk på å få leiren av hjulene. Det går fint i ti sekunder, PANG! Jeg braker gjennom en torvmatte og ned i en brønn. Der står framhjulet. Jeg kommer ikke opp med framhjulet. Det sitter dønn fast. Jeg koker nesten over inne i hjelmen. Jeg tar av hjelm og briller, drar det jeg kan i framhjulet. Forsøker løfte i styret, vippe, alt. Tanken om at løpet er kjørt dukker stadig opp, men jeg stålsetter meg og løfter det jeg har igjen av krefter. «Beyond the limit» dukker opp på netthinna. Jeg kjenner et klikk i bekkenet og skjønner at jeg har tatt i for mye. Men sykkelen er endelig ute av hølet, jeg haler og drar for å få den på fast grunn.

Ti minutter senere er den helt fri. Men jeg må hvile for å ta meg inn igjen. Jeg drikker mens jeg ser den ene etter den andre passere meg og brønnen. Om jeg taper plassering kan jeg ikke tenke på. Jeg må kun konsentrere meg om å komme meg videre og fullføre.

Alle spor har nå blitt dypere og glattere enn på første runde. Gjørmekladdene legger seg rundt støvlene og jeg kjenner at de blir tyngre og tyngre. Til slutt klarer jeg nesten ikke å løfte beina, langt mindre stå på fothvilerne som kjennes ut som to tuer. Da kjenner jeg at krampene tar tak øverst i låret. Og de går nedover i beinet og ut i foten. Videre sprer det seg opp i armene. Til slutt er det så intenst at jeg må stoppe sykkelen og stå på sida for å få retta ut kroppen. Etter noen minutter kjører jeg videre. Det lonker framover, jeg tar meg over det ene glatte berget etter det andre, krampa ligger på lur hele tida. Jeg får feste med nød og neppe opp et par skrenter og kommer akkurat over. Flere ganger ramler jeg og blir liggende under sykkelen. Heldigvis er det noen som hjelper meg et par steder. De heier meg videre. Og etter enda halvannen time ser jeg målstreken. Jeg har klart det! JEG HAR KLART DET!! Jeg løfter armen i lufta og skriker jiiiiiiiiiiiiiiiippiiiiiiiii før målstreken.

Ettersom jeg ikke har sett flere jenter antar jeg at jeg er laaaangt nede på resultatlista. Gleden er derfor utrolig stor da jeg ser at jeg er blant de tretten som har fullført, og at jeg havner på en 12. plass av 24 startende.

Sjekk ut nr 12!

Jeg har aldri vært så sliten noen gang. 2,5 timer med hardkjør var på grensen av hva jeg tålte. Hjemveien virket veeeeldig lang. Men etter en stopp i Karlskoga kom kreftene litt tilbake. En vond salat fra Max var det som skulle til🙂

Beyond the limit!!

This slideshow requires JavaScript.

Dette innlegget ble publisert i Enduro. Bokmerk permalenken.

7 svar til Stångebroslaget 2012 – og andre slag

  1. Baronen sier:

    Det er så gøy å gjenoppleve tunnelturen🙂 Bra kjørt og fin tur syntes jeg. Som du sa, «vi trenger ikke tv». Moro🙂

  2. ktmcleopatra sier:

    Takk for det, kom i hvertfall i mål selv om det var på snilespeed. Tussi og Nøtte er underholdning nok for to som har vokst opp med Pompel og Pilt…

  3. Måkhild sier:

    Er jo en seier i seg at du fullförer i det gjörmehavet der!!!
    Gratulerer til jernvilje!!
    Jeg blir altså så sliten og utmatta etter å lese dine innlegg!
    Satt på helspenn gjennom tunnel og stönnet höyt når du lå under sykkelen.
    Nå må jeg strekke ut og legge meg for å hvile!
    Gleder meg til kattehistorie!!

    • ktmcleopatra sier:

      Ha, ha ha, Måkhild, je dauer!
      Det er slitsomt å være meg i blant, bare å leve er en utmattelse i seg sjøl. Men akkurat nå sitter jeg og ser romantisk komedie og spiser vaffel, så det er ganske avslappende. Håper du får strekt deg ut. Venter fortsatt på godvær, og gleder vettet tå meg tel badetur med mine venner i Skarbol:) Kattehistoria kommer…

      PS! I dag har je kløppa grass i HØLJregn!!

  4. Baronen sier:

    Da kjenner jeg en som var sint da.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s