Følelse av seier

Jeg klarte det, jeg klarte det!

Det har vært en uke med prosjekter. Hjelpe seg selv, og hjelpe andre. Det gikk i ett eneste renn til fredag kveld, og jeg klarte holde tankene om løpet på avstand. Helt til jeg skulle legge meg.

Da begynte hjertebanken, den som øker og øker og til slutt banker ut av brystkassa, opp i halsen og ut gjennom ørene! Bare tanken av å stå på startplata gjør at pulsen øker. Derfor ba jeg en laaaaaaaaaaaaaaaaaaaang aftenbønn og fikk løpet på avstand. Bønnen var så lang at jeg sovnet.

Da jeg våknet kjente jeg det. Jeg var i uggen form. Ute plasket regnet, og gjorde ikke akkurat livet lysere. Månedlig syklus var i full gang før tida, og i det hele tatt. Men når ikke ting kan bli verre, så kan de jo faktisk bare bli bedre. Derfor satte jeg min lit til at været ville lette. Noe det også gjorde. Sinnstemningen fulgte etter, og da Baronen endelig hadde fått somlet fra seg var vi på vei etter en ”vareopptelling”. Penger, nøkler, transponder, papirer, utstyr, motorsykkel, bensin, hjelm, støvler, telefon.

Da det var en halvtime igjen til start oppdaget jeg at knebeskytterne mine lå hjemme.(Heretter skal jeg bruke sjekkliste). Det er selvfølgelig krise, man kan virkelig ikke kjøre uten. Da risikerer man knuste knær, og det er det vel ingen som vil ha. Som tur var stilte ei jente til start i klassen som kjører før oss. Jeg kastet meg over henne og spurte om å få låne hennes beskyttere. Takk til Linn som reddet løpet!

Endelig påkledd begynte det å høljregne. Jeg mener bøtte ned fra oven! Samtidig får vi beskjed om at løpet er utsatt en halvtime, GRRRRRRRRRR, så utrolig nervepirrende. Da sitter alle hjemme og krysser fingra for meg klokka ett og så kjører vi først halv to… og det rekker regne så mye at løypa blir tøffere å kjøre.

Inntak av energi
Av mormor hadde jeg fått en sånn shake med masse kalorier i. Den var blitt halvlunka av bilturen og solsteiken tidligere på dagen, men ingenting smaker vel som lunka jordbærshake…!?

Småkvalm og tissetrengt kom jeg meg på do. En utedo der noen, unnskyld uttrykket, hadde hatt sprutavføring. Ikke særlig appetittlig, men hva skal man gjøra??  Jeg løp i skytteltrafikk, for jeg måtte en og to og tre ganger. Da var det på tide å trille sykkelen mot startområdet. Underveis på de hundre meterne kjente jeg at jeg måtte tisse nok en gang. Men på startplata er det åpent lende og ingen plass å gjøre fra seg. Da det var ett minutt igjen klarte jeg ikke mer, jeg presset meg ned bak en reklameplakat og lot det stå til. Flaggvakten på min høyre flanke var nok imponert…

Økt puls
Før starten går man inn i hjertebankmodus igjen. Det sprenger ut av brystkassa og ørene, og tankene er helt bedøvet. Et øyeblikk tok jeg meg i å se alt i sakte film. Jeg røsket meg ut av filmverden og satte fokus på startknappen og girpedalen. Ikke tenke for mye, for da blir det krøll. Bare gjøre. Gjøre det jeg gjør hver lørdag. – PANG! Hagleskuddet gikk og jeg skjøt av gårde, jeg så umiddelbart at jeg var først, de andre var langt bak! Jeg giret opp i tredje, ga på over det første vanskelige partiet, holdt farten oppover den første bratte bakken og hørte ”- Bra bra bra!!!, fra sidelinja. Der sto Baronen, nevø og svoger og heiet. Over det knotete partiet, forserte forbi flere førere som sto og spant over røtter og steiner. Jeg var i gang! Jeg kom meg over et knotete parti uten å velte, og så at de andre jentene tok en snarvei der jeg safet meg fram. Da jeg så hvor mye de tjente på den veien bestemte jeg for å la det briste eller bære over samme parti på neste runde. Vi lå og knivet på de tre første plassene gjennom første halve runden. Plasseringen byttet stadig. Jeg ga på det jeg turte, og følte fra første meter at jeg EIDE sykkelen og ikke omvendt. For en start!! For et kick!

På slutten av første runde kom vi til en tømmervelte og en trapp som skulle kjøres opp (!) – det gikk faktisk strålende bra. Sist på runden var det en hinderløype, men her var det en alternativ mulighet med å stoppe sykkelen, trille forbi hinderløya, og så starte sykkelen etter 100 meter.

Hun som knivet med meg tok hinderløypa og jeg så hun veltet over en tømmerstokk. Jeg vet hvor mye krefter man bruker på å løfte sykkelen og bestemte meg for å trille. Jeg løp ved siden av sykkelen, og pustet og peste, for tro ikke at det er lett!! Sykkelen veier 105 kg, og den skal flyttes framover… Hele tiden fulgte jeg med for å se hvordan det gikk med hun som veltet. Hun kom seg over siste tømmerstokk før jeg var ferdig med å løpe, men jeg lå hakk i hæl. Jeg ga på og husker virkelig ikke når jeg har passert henne. Men jeg tok snarveier, jeg holdt gassen oppe, og gjorde heldigvis ikke så mange feil. Jeg nektet meg sjøl å se på klokka. Tenkte at ”tre runder til så kan du se hvor mye klokka er”. Jeg fikk heiarop fra sidelinja, jeg kom meg raskt opp de gangene jeg veltet, jeg kjørte ned de bratteste fjellskrenter. På nest siste runde visste jeg ikke hvilken plass jeg lå på, men jeg håpet at jeg hadde sett rett med å være nummer to. Jeg tok det raskeste sporet en siste gang, men nå var det blitt så oppkjørt at jeg ble stående fast. Da jeg løftet sykkelen opp kom det en kar deisende og parkerte på framhjulet mitt. Med ironi i stemmen sa jeg: – Takk for at jeg fikk enda hundre kilo til å løfte. Sannheten var at det ble 250 kilo til å løfte, for han var ikke akkurat den slankeste føreren jeg har sett. Der var det airbag både foran og bak…

For hver runde vi kjørte ble jordmassene borte nedover den siste, bratte fjellskrenten, og på nest siste runde holdt jeg på å gå på snørra over styret. Jeg fikk satt rompa bak på sykkelen og tippet bakhjulet ned igjen med et nødskrik, mens jeg tenkte at der kunne jeg brukket nakken…

På en strekning inne i skauen tok jeg meg i å kjøre søndagstur, fort gjort når man har surret rundt i skauen i halvannen time. Jeg kom på bedre tanker og strammet opp wiren igjen, der holdt jeg den inn til mål.

Jeg ble nummer to og kan fortsatt ikke tro det. Jeg kjørte forbi flere gutter, og gledet meg sånn til å se på resultatlista. Hvor mye hadde jeg forbedret meg fra sist?
Og hva skjer?? De som har ansvaret for alle dataene klarer å slette alt. Men de sier ingenting til oss utøvere om det. Derimot lar de oss stå å vente på premieutdelingen i TO timer i regn og kulde. Og når listene endelig kommer er det kun de fem første plasseringene som står, og det er ført opp manuelt med penn!!

Nå skal jeg ikke la slike trivialiteter ta glansen vekk fra pokalen. Jeg ble nummer to, og etter forrige løp som ikke stemte på en flekk var dette den største seieren i hele min endurokarriere.

I Indre Akershus Blad sto det i stykket om hun som vant: – Anita Sletten var hennes tøffeste konkurrent.

Det står ingenting om at Anita Sletten kunne vært mora hennes😉

Her er filmen fra løpet Norges Cup 3 – Eksismoa 2012 (YouTube)
– du behøver ikke se hele, men se i allefall dette:

2.18 Noen gutter som knoter
2.38 Hvem kommer først opp bakken av de i dameklassen men vinneren hakk i hæl?
2.58 De to siste jentene
3.13 Meg…
8.53 Dramatikk, han foran meg velter
10.53 En som sklir ned berget
14.31 Jeg tar alternativsporet
19.36 Jeg kjører fort!

This slideshow requires JavaScript.

Dette innlegget ble publisert i Enduro og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

6 svar til Følelse av seier

  1. Ragnhild sier:

    WoooHOOOO så spennende!!! Jeg måtte jo nesten på do selv!
    Grattis med kanonkjöring🙂
    Og tilslutt…finnes det en större lykke enn å finne en sjokoladebit i veska, du??😉

    • ktmcleopatra sier:

      Takk takk takk! (De logiske bristene i teksten er nå rettet opp, slurvet litt i farta i sta.) Og nei, det finnes ingen større lykke enn å finne igjen penger og sjokolade i veska;-)
      Nå gleder jeg meg til lørdag, kan du ikke ta med ungene en tur på skauen. Da kan de få lov å prøvekjøre motorsykkel!!

  2. Tale Grøtte sier:

    Skål! – og amen.
    Men, siste løp er ikke kjørt! Det blir flere søvnløse netter og lange kveldsbønner! Og hvis du fortsetter i samme spor blir det flere pallplasseringer også!

  3. ktmcleopatra sier:

    Kveldsbønnene vil ingen ende ta, hihi! Hadde vært moro med flere pallplasseringer, men da må man kunne levere HVER gang – ikke la anemi og ulumskheter stoppe en. Ikke minst psyken, for den har jo ikke så rent lite å si. Glad det føltes så bra denne gangen, for det er ikke mer enn tre uker siden jeg var bestemt på å legge opp… Underveis tenkte jeg «uansett hvordan dette går så har jeg hatt mitt livs løp, denne godfølelsen kan ingen dårlig plassering ta fra meg!»

  4. Baron Von Gårdsgutt sier:

    Skikkelig godt påfyll til gamlehjem-mimringen, når den tid kommer. Og akkurat nå føles det veldig langt unna, takk og pris. Bra kjørt av mor!

    • ktmcleopatra sier:

      Takk far, he he. Får gravere inn godfølelsen og hente den fram både før og etter gamlehjemmet. Når jeg sitter der senil og plutselig lyser opp med ro i blikket og et smil om munnen, da er nok tankene over stein og stubb på Eksismoa i det herrens år tjuehundre og tolv. Du får vise meg pekeboka med alle bildene i da, så kan det hende jeg glimter til med fortellingen om enduro-eventyret😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s