Det er i motbakke det går oppover

Lykke?

Å skrive om denne ukens hendelser blir vanskelig, fordi ord blir fattige. Mandag trodde jeg at jeg hadde opplevd den mest skremmende dagen i mitt liv, men på fredag skulle det vise seg at skrekk og gru ikke har grenser.

Jeg dveler litt ved mandag – jeg gikk sent hjem fra jobb. Forbi høyblokka, den vanlige veien. Da jeg nærmet meg hjemme fikk jeg en uggen følelse i kroppen. Utenfor inngangspartiet i blokka var det en stor blodflekk, etterfulgt av mange små. Det var blod på dørhåndtaket og i gangen. Jeg sto plutselig ansikt til ansikt med en som hadde djevelen i blikket og blodig bandasje rundt hånda. Han ville meg tydelig vondt, men før jeg fikk reagert hadde han presset meg bakover og tatt strupetak på meg. Jeg var helt i sjokk, kjente bare fingrene hans hardt rundt strupehodet. Til jeg var bedøvet i hjernen, og ikke hadde pust igjen. Han virket ruset og var både skremmende og truende. Jeg har lært selvforsvar, men her var beste forsvar å ikke røre seg. Han slapp taket og forsvant.

Jeg har brukt tid på å fordøye hendelsen, hvorfor meg? Det ble vanskelig å gå på jobb dagen etter, så mye som suste rundt i hodet. Hva var det han ville med det han gjorde? Jeg, helt uskyldig, kom intetanende inn døra men med en sterk og illevarslende intuisjon i magen. Jobbet dagen ut, men bestemte meg for å flykte fra hovedstaden – på sykkel. Jeg tråkket fire mil ut av Oslo, til en venninne i Ås. Der fikk jeg adspredelse og omsorg, og allerbest fikk jeg lov å lese nattahistorie for min «filletanteunge». Knerten og Lillebror ble en varm avslutning til sjokkskadet jente.

Jeg ba om fri fra jobben resten av uka, dro ut på landet for å få avstand til tingene. Syklet og syklet, godt å være på vei et sted. Så kom fredagen med regn og venting på en melding som aldri kom. Min nevø fant for noen uker siden to firkløvere ute, og tanken slo meg at nå er lykken brukt opp i vår familie. Men jeg gikk ut på plenen, satte meg ned på huk og tenkte at den som leter finner! Bena flyttet seg automatisk til jeg hadde gjort en S på plenen – der sto den – firkløveren som forhåpentligvis skulle gi meg litt lykke videre på ferden!

Jeg la mobiltelefonen fra meg, ønsket ikke kontakt med verden, og løp innover i skogen. Etter femten år med dårlig kne klarte jeg endelig en hel og lang joggetur – jeg løp og løp en hel time. Hjemme igjen skulle jeg skryte av bravadene til en jobbkollega, men hun kom meg i forkjøpet med viktigere ting: «Anita, slå på nyhetene – jobben er bombet!!» Jeg kastet meg inn foran nyhetskanalen og så jobben min i røyk og flammer. Lik, glasskår, sårede mennesker overalt, kanskje noen jeg kjenner. Alle vet resten. Hele verden vet resten.

Sent i går kveld fikk jeg vite hvem av mine kollegaer som fortsatt er savnet – jeg vil be for henne – og tenne et lys for henne utenfor Domkirken i kveld. Hun var helt uskyldig – skulle hjem fra jobb. En helt vanlig fredag.

This slideshow requires JavaScript.

Mandag  Tredemølle 5km og styrke – 1t
Tirsdag – Minst 40 km sykkeltur til Ås via Ekeberg-Nordstrand-Kolbotn-Tusenfryd – 1t 45 min
Onsdag – 35 km sykkeltur til Oslo fra Ås – langs E18 – 1,5t + gressklipping 1t = 2,5t
Torsdag  Rømsjøen rundt 1t 40 min + 0,5t gressklipping= 2t 10min
Fredag – Joggetur Sundvannet, 7 km – 50 min
Lørdag – Endurokjøring – 1t
Søndag – Foreløpig ingen aktivitet

Tilsammen – 9,5t

Dette innlegget ble publisert i Dette er livet. Bokmerk permalenken.

4 svar til Det er i motbakke det går oppover

  1. Tale Grøtte sier:

    Fine bilder – jeg laget lenke til fb-siden min, håper det er i orden. Takk for besøket!

  2. Ragnhild sier:

    Noe så forferdelig! Har hatt på radio/tv hele helga og grått en skvett av forskjellige fölelser som passerer. Satt med malerkosten i hånda gjennom minuttet i stillhet tidligere i dag og tårene rant. Og så du da, som jobber midt i det og har kjente som er direkte berörte. Uvirkelig..

  3. ktmcleopatra sier:

    Sterke inntrykk, og som du vet var det på det sterkeste da jeg sto på Rådhusplassen i sta og først hørte «Til ungdommen» med Herborg, og deretter begynte alle 150 000 å svakt synge «Ja, vi elsker». Umulig å holde tårene tilbake… Hadde også en sterk opplevelse på jobb i dag, men den må jeg skrive om seinere.
    Samholdet har vært så godt, alle har klemt hverandre i dag. Og Stoltenberg og Eskil Pedersen sine appeller var utrolig rørende!! Jeg synes det var fint og rørende at du stoppet opp malerkosten og lot deg berøre!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s