Fra helvetesuke til halleluja

Så liten jeg er! Premieutdeling nr 1 - Norges Cup 1

Denne uka har jeg konsentrert meg om å ikke grue meg. Ikke grue meg til å stå opp. Ikke grue meg til trening. Ikke grue meg til jobb. Ikke grue meg til å holde tale. Ikke grue meg til å kjøre løp. Det kan bli i meste laget for en sart sjel.

Det er noe med å ta en ting om gangen, ikke gape over alle utfordringene på en gang. Og ikke se alle utfordringer som problemer. Sannelig ikke enkelt. Spesielt når de store bøygene er helt på tampen av uka, sånn at du rekker å grue deg i tjuefire timer hvert døgn i en uke. Eller 10 080 minutter om du vil. Rutineuka mi har fått en ny mening. For da ser jeg kanskje en time framover. Besøk, trening, jobb, sove, spise, spise, spise, trene, sove, jobbe, spise, besøk… Og sånn har uka gått. Time for time, dag for dag.

Så kom det til meg, en ekstra utfordring. Det måtte bare bli sånn. Min tante skulle ha 60-års lag lørdag kveld. Dagen før løpet. Ikke særlig bra kombinasjon med fest og løp. Jeg ville holde tale. Den kom til meg på fredag. Jeg kastet meg til PCen og skrev så blekket sprutet. Eller så tastene knatret. På ti minutter var den ferdig, og jeg følte at den ble akkurat sånn jeg ville. Spørsmålet var om den ville bli godt mottatt. Om folk ville le der jeg hadde tenkt.

Jeg prøvde å ikke grue meg. Det kostet krefter og kognitiv hjernevirksomhet å la det være. Fokus på en time om gangen. Først skulle jeg trene enduro, justere dempere og testkjøre, deretter hjem for å lesse av utstyr, så dusje og ordne meg – greit å ha på seg noe annet enn treningsklær for en gangs skyld –  og så skulle jeg i selskap. Først DA kunne jeg tillate meg å tenke på talen. Under middagen begynte nervene å ta overhånd. Jo mer jeg tenkte på at jeg skulle plinge på glasset dess vanskeligere ble det å svelge maten. Og jeg som var så sulten og skulle bygge opp karboinntaket til morgendagens løp. Tilslutt måtte jeg bare la det stå til, reise meg og få det overstått. Og det gikk jo i grunnen fint. Selv om stemmen skalv og hendene flakset til alle kanter klarte jeg å få fram poengene – folk lo der jeg ønsket, en indre fred senket seg. Og tante ble så glad. Jeg fikk høre etterpå at jeg hadde skildret godt, og at mine tilhørere kunne se for seg hva jeg mente. Fase 1 over. Jeg kunne spise opp maten min og nyte selskapet som alle de andre. Hadde det ikke vært for neste utfordring…

Kom meg i seng tidlig, måtte forlate det hyggelige selskapet og hadde fokus på søvn og ikke på løp. Våkna selvfølgelig grytidlig. Måtte på do. Tror underbevisstheten hadde tenkt litt på løp allikevel. Da dotur nummer tre på en halvtime var unnagjort skulle jeg forsøke å spise litt. Jeg satt og så på brødskivene ett kvarter før jeg klarte å ta fatt. Kjentes som sandpapir både å svelge og tygge. Men igjen, kroppen må ha energi for å kunne yte.

Fikk sykkelen på henger, utstyret inn i bilen, mat, drikke og alt som skal til. Lang kjøretur til Lunner. Finne parkering… Etter innsjekk og registrering var det på med kjøreutstyr og snart løp. Nå skulle helvetesuka avsluttes. Endelig var det dags. Jeg har skrevet om løp før, og skal ikke gjenta meg til det kjedsommelige. Men at det er en utfordring å kjøre rundt og rundt i snøspor, sukkersnø, steinsprut, gørr og bli forbikjørt og nedrent av gale testosteronbomber – det må nevnes nok en gang. Jeg holdt hodet kaldt bortsett fra at jeg bannet og hyttet til en premieidiot på to hjul – han hadde antagelig en hjerne på størrelse med en peanøtt.

Jeg stoppet og ba Røde Kors hjelpe en som hadde brukket håndleddet (det var ingen andre som tok seg bryet – mannen ble kjørt bort med ambulanse… Da hadde han sittet rett opp og ned i snøen i en halvtime uten at noen hadde reagert)

Jeg kjørte min beste runde nest sist, altså etter nesten to timer. Det sier vel kanskje noe om utholdenheten min – at det er i det langdryge og seige jeg gjør det best. Det løsnet etter en times kjøring, jeg fant flyten en god stund før jeg tryna omtrent på målstreken. Hvem bryr seg? Bortsett fra de ti som kom bak og kjørte rett i meg for full maskin… Det holdt til en annenplass i min klasse. Og jeg minner om at jeg er jente. Og jeg kjører enduro. Av de 90 sin fullførte ble jeg nummer 83. (Om vi ser lyst på det ble jeg nr 83 av 100 fordi 10 brøt…)

Halleluja. Jeg er ferdig med helvetesuka!

Ukas trening:
Mandag (1,5 trask gange)
Tirsdag – 1t styrke, (1t gange)
Onsdag hviledag
Torsdag – skli-like-mye-frem-og-tilbake-tur på ski 2t. Kalles gjerne styrketrening, maksbelastning på armene (skitdårlig form) – fikk en opptur da jeg så tre orrhaner i hver sin tretopp, de spilte så fint, snakk om naturopplevelse!! Skled videre på gode opplevelser.
Fredag – oppe tidlig. Måtte rekke unna økta før stafetten. 1,5t relativt raskt føre – i regnvær!! Da VM-seansen på tv var unnagjort var det så fint ute med sol og varmegrader. Gjorde som Northug – tok miniøkt til- fantastisk fin skitur i solnedgang. Suste avgårde på racersnø. Dagens samlede treningsøkt ble på 2t
Lørdag – Luftet og justerte dempere. Til Karsby for å teste. 50 min relativt tøff økt.
Søndag – håpet i det lengste på et utslag på seismografen ved Flåklypa – ca 2 på Richters skala. Akkurat sterkt nok jordskjelv til at enduroløypa på Lunner ville forsvinne i avgrunnen, men den gang ei. Det var vel for mye å vente. Så da var det bare å stille til start. 2t råkjør

Tilsammen: 9,5 effektive treningstimer

This slideshow requires JavaScript.

Dette innlegget ble publisert i Enduro. Bokmerk permalenken.

2 svar til Fra helvetesuke til halleluja

  1. Ragnhild sier:

    Atte jeg er så stolt!!
    Tenk å kjenne en så dyktig idrettsutöver!!
    Northug, sleng deg i veggen. Uansett hvor mange löp du vinner så rekker du aldri opp til ktmcleopatras ydmykhet og respekt for andre idrettsutövere!!🙂

  2. ktmcleopatra sier:

    ktmcleopatra vokste nettopp ti centimeter her, kremt kremt (og når man ser på premieutdelingsbildet er det en fordel. Hun rekker jo såvidt ned til bakken…)

    Husk at hun er «mamman» (gamle kreket vet du) som kjører rundt i løypa og passer på alle guttene. Oppdragelse er for sent for de fleste, de kjører sitt eget løp. Men når det kommer til å hjelpe de som har det vondt, da kan hun i alle fall bidra!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s